Å, for en enorm glede. Dette var beviset på at åpningen av sesongen ikke var noe blaff. Brann kan. Og de vil, det bor en vanvittig vinnervilje i årets utgave av Brann. De spiller med glød, med entusiasme, og med hjertet utpå drakten.
Det var nemlig knallhardt arbeid fra samtlige Brann-spillere som la grunnlaget for denne deilige seieren. De jobbet og slet, de løp i flokk, og demonstrerte hva høy arbeidsmoral har å si. Skarsfjords menn vant gang på gang den viktige andreballen, og var ekstremt gode i gjenvinningsfasen.
Dessuten har laget spillere som Bentley og Torp som kan holde på ballen noen sekunder slik at laget kan følge etter.
Austin, Torp, Bentley, Holmvik, hele forsvarsfireren – de storspilte hele gjengen. Men det er likevel én mann som strålte mer enn alle andre, Kim Ojo. Etter noen kamper der han har spilt på det jevne, var han mot Vålerenga tilbake i kjempeslag. For en mann, for en målteft, for en styrke! Ojo er en gudegave til Skarsfjord, til laget, til byen – til alle oss som følger Brann og trodde at alt skulle gå i dass da fjorårets toppscorere, Huseklepp og Moen, dro til det store utlandet.
Rune Skarsfjord skal også ha skryt. Det er han som har løftet frem spillere som Ojo, Holmvik og Torp. Det er han som legger den smarte taktikken, og det er han som klarer å motivere spillerne til å kjempe og løpe – helt til krampen tar dem. Skarsfjord har ikke bare høy fotballfaglig kompetanse og store pedagogiske evner, han er også en luring av de sjeldne.
Det er ingenting negativt å melde på en dag som dette, men noen spørsmålstegn må det likevel være lov til å sette med Piotrs keeperspill og kaptein Mjeldes pasningsspill.
Når seks seriekamper er unnagjort har vi lært dette om årets Brann-lag:
De liker seg best som ”underdog”
De får poeng hvis de scorer først.
Spillet deres fungerer best på gode gressbaner.
Hva er ditt inntrykk av kampen?
