Fotball er i særklasse den største idretten for jenter i alderen 8-12 år. Paradokset er at det er den idretten i Norge som minst har tatt ut potensialet sitt. Der hvor håndballjentene har blitt nasjonale kjæledegger som slipper å bli sammenlignet med herrespillere, må norske fotballjenter fortsatt leve med å bli sammenlignet med guttenes prestasjoner.
Det er like urettferdig som om Marit Bjørgen skulle blitt sammenlignet med Petter Northug. Petter hadde slått henne 1000 av 1000 ganger. Uten at det i det hele tatt rokker ved Bjørgens fantastiske idrettprestasjoner.
Brannfakkel fra VM-leiren: Norske lag vil aldri få ferdighetene til å styre fotballkamper
Debatten om hva som skal utvikle norsk kvinnefotball har tatt mange — og sprikende - retninger. Som at banene er for store og at målene må gjøres mindre. Det siste er fotballsko designet for jenter. En avsporing deluxe. Utviklingen av norsk kvinnefotball må starte med at omgivelsene, viser alle de talentfulle jentene samme respekt som guttene. Jenter som vil spille fotball må tas på alvor.
Og ikke bare med flotte politisk korrekte ord, men gjennom handling. Som er gode treninger.
Alt starter med gode trenere, og ikke minst, gode treninger hvor spillerne blir litt bedre og litt fotballklokere for hver tilbakelagte treningsøkt. Jenter i Norge som er så heldige å få dyktige spillerutviklere som tar dem på alvor, har ingen begrensninger. Jenter blir jevnt over aldri så sterke som gutter blir, men de kan bli like gode teknisk og taktisk. Og minst like dedikerte. Mange jenter har dessuten en stor fordel, de mangler mye av guttenes egosime og har en stor vilje - og glede - for å gjøre hverandre gode. Det er som kjent en svært viktig forutsetning i lagidrett.
Debatten om hva som skal utvikle norsk kvinnefotball har tatt mange — og sprikende - retninger. Som at banene er for store og at målene må gjøres mindre. Det siste er fotballsko designet for jenter. En avsporing deluxe. Utviklingen av norsk kvinnefotball må starte med at omgivelsene, viser alle de talentfulle jentene samme respekt som guttene. Jenter som vil spille fotball må tas på alvor.Jeg har vært så heldig å få tilbringe svært mange timer som trener sammen med fotballivrige jenter. Og de har imponert meg med treningsvilje, disiplin og etterhvert ferdigheter. Vi kalte prosjektet «å eie ballen».
For et par år siden var vi og spilte en innendørscup mot jenter som var ett år eldre og fikk denne tilbakemeldingen; Jeg har aldri sett en jente bruke en dobbelt overstegsfinte for så å score, jenter som dribler og trikser, og jenter som bevisst bruker pasninger - og veggpasninger - som et våpen.
På det laget som jeg selv trente i fjor, så spilte vi kvalifisering til 0-serien mot jenter, som var både ett og to år eldre. Og i lange perioder eide jentene ballen omtrent hele tiden. Lange utspill var aldri tillatt, vendinger av spill gikk via keeper, keeperen var sweeper, kortpasninger ble dyrket med mange spillere rundt ballen. Noe som også betydde at de fotrappe jentene vant den fort tilbake igjen etter ballmist, og jentene krydret med veggspill, driblinger og skåringer. De ble bevisstgjort at det lønner seg å angripe med hele laget og forsvare seg tilsvarende. Det var krevende å spille slik, men utviklende.På treningsøktene så var alltid målet flest mulig ballberøringer per spiller. Avanserte og krevende pasningsøvelser ble introdusert, noen ganger til stor fortvilelse, men de knekte koden til slutt.
- Vi har et kritthvitt landslag
Grunnen til at jeg tenkte slik, er at om en gutt på 14 år i Ajax kunne gjennomføre Ajaxtriangelet i blinde, så kan selvsagt norske fotballjenter på 14 år gjøre det samme. Det handlet først og fremst om at å ta jentene på alvor. De kommer ikke på trening 4 dager i uken for å bare være sosiale og ha en aktivitet, de kommer for å lære og bli bedre.
Norske fotballspillende jenter (og gutter) trenger ikke å høre mer om hvilke (fotball)begrensninger de møter. De trenger å få høre hvilke muligheter de har, om de orker å jobbe hardt nok.
Norske fotballjenter kan selvsagt bli både VM— og OL-mestere, gjennom å spille en teknisk god fotball i en ballbesittende spillestil. Selvsagt kan de det.
Det fordrer at verktøykassen med ferdigheter fylles opp først. Og til det trengs det gode trenere med riktig fokus. Og mye mindre fokus på det kollektive, på fysikk og på resultater.
NFF og fotbalkretsene kan sikkert også se seg selv i speilet og spørre; har vi riktig fokus når vi ser etter talenter? Er det spillerne med gode basisferdigheter og fotballforståelse som blir satset på? Eller er det dem som fysisk er kommet lengst? Jeg har sett nok samlinger til at jeg har dannet meg et bilde.
Jenter må få spille en fotball med mye større risiko i spillet sitt, våge å spille en ballbesittende fotball fra de er unge. Først da blir de skikkelig gode. Og på veien dit må man tåle å tape også. Mange ganger. Og fokusere mer på prestasjonen og på spillet. Og glemme tabellplasseringer. Og gjerne kretsmesterskapet også.Og bli kretsmester er ingen garanti for at man har bedrevet god spillerutvikling. Ofte er det motsatt. Man har satset på det kollektive, på en effektiv spillestil med lav risiko. Gjerne dyrking av langpasninger til en stor sterk spiss eller kjappe kanter. For kortsiktig å vinne kamper.
Spanias landslagssjef Vicente del Bosque har uttalt; det er bare èn ting som er verre enn å tape; det er å vinne uten ære. Dette kan gjerne omformuleres til ungdomsfotballen: Vi vil vinne, men ikke for enhver pris, og vi vil vinne gjennom å ha bedrevet god spillerutvikling.
Mindre fokus på lag og resultater og større fokus på enkeltspillerne er en god medisin for å utvikle talenter.
Sportslig hilsen Roar
«Der tyskere og spanjoler har med seg hele verktøykassa kommer vi med en hammer og en spiker»
«Jeg har aldri følt meg så fin som med den drakta på»