Å gå rundt med nervene i høyspenn, slik vi har gjort i ukevis, tar på. Jeg er helt utslitt etter den følelsesmessige berg-og dalbaneturen som Brann har tatt oss med på, og ennå er det ikke over. Det gjenstår to kamper som skal ta kverken på de siste bitene av neglene, de siste restene av stemmen og de siste hårtustene, for dem som ennå har det igjen.

Nå er det Mjøndalen som gir oss søvnløse netter, labilt humør og en stadig veksling mellom hysterisk gråt og latter. Det var et lite øyeblikk der at vi trodde det skulle bli Bærum, og da smilte vi, da nikket til hverandre og da la vi ut modige meldinger på Facebook og Twitter.

Brann-blogger Doddo er nervøs før sesongens to siste kamper. Foto: Ørjan Deisz

Bærum, et lag uten flomlys, ville ikke bydd på de helt store problemene, det var vi alle enige om. Men så ble det Mjøndalen, laget som sendte oss ned i avgrunnen i 1985 og ut av cupen i 2013. Og er ikke dette nemisislaget veldig gode, da? Er ikke de spesialister på dødballer og kontringer? Er ikke det et fysisk lag som aldri gir opp? Er ikke det et lag som passer Brann ekstremt dårlig?Rapportene tyder på det, men så husker jeg, i et glimt av rasjonalitet, at avstanden mellom Mjøndalen og Brann er stor, og ikke bare økonomisk. Brann er på et sportslig langt høyrere nivå enn Mjøndalen. Brann skal under normale omstendigheter klare dette uten altfor store problemer. Men som vi så bittert har erfart i år, ingenting er normalt. Brann har en egen evne til å ødelegge for seg selv. Da snakker jeg ikke først og fremst om alle de misbrukte sjansene, men om alle de enorme tabbene, de unødvendige feilene som gjør enhver kamp med Brann blir til en skrekkfilm. Selv enkle og totalt ufarlige innlegg foran mål kan gi baklengs.

Det er all grunn til å være engstelige.

Men er det ikke også noen veldige gode grunner for å være optimister? Brann har tross alt vunnet de to siste kampene, og viktige menn som Huseklepp og Orlov er i slag. Spillerne viser ikke bare bedre takter, det ser også ut til at Rikard Norling har forstått alvoret. Omsider fant han ut at det ikke var mulig å vinne kamper i eliteserien med et ballbesittende lag som spilte 4-4-2, ikke med det mannskapet han rådde over. Han la om formasjonen og deler av taktikken, og dermed klarte Brann nesten å ta poeng i Bodø, mens de tok full pott både mot Sogndal og Haugesund.

SNUOPERASJON: Mjøndalen avgjorde i ekstraomgangene mot Bærum og møter Brann over to kamper i kvaliken til eliteserien. Foto: NTB SCANPIX

Det siste, at Brann har vunnet to kamper på rad, har jeg visst allerede nevnt, men jeg føler at det ikke kan gjentas mange ganger nok. Brann er på gang. Resultatene, spillet og formen til Huseklepp og co. tyder på at laget — etter en kort vinter, en lang vår, en enda lengre sommer og en evighet av en høst - har forstått filosofien til Rikard Norling.Derfor skal Brann klare dette. Over to kamper skal de vinne mot Mjøndalen – som i årets 1. divisjon endte to poeng foran Bærum og 18 poeng bak Sandefjord. Det er ikke Molde dette her. Det er heller ikke Rosenborg, Start, Haugesund eller Sogndal. Det er et lag som er langt svakere enn som så.

Men trygg på dette går Branns vei er jeg ikke. Jeg er ganske utrygg.

Jeg skjelver.