Frelseren er tilbake på Anfield. Det er i det minste slik Kenny Dalglish har blitt fremstilt, både av media og av fansen. Men hvorfor skjer det først nå?

I dag er Liverpool en falmet storhet på desperat jakt etter sin gamle identitet som Englands, for ikke å si Europas, førende lag. Joda, Liverpool har opplevd triumfer uten Kenny Dalglish ved roret også, men i det store og hele har klubben gradvis distansert seg fra sin suverene posisjon i engelsk fotball. En posisjon de hadde sist Kenny Dalglish var manager for klubben.

Dalglish gikk på en mental smell etter Hillsborough-tragedien. Presset i kjølvannet av den katastrofale semifinalen i FA-cupen, hadde satt sitt tydelige preg på den unge manageren. Likevel ble han sittende i nesten to år til før han sa stopp. Det var 22. februar 1991, og det sjokkerte en hel fotballverden.

— Om jeg hadde blitt spurt om å komme tilbake som Liverpool-manager 14 dager etter at jeg sa opp, ville jeg sagt ja, sa Dalglish til meg under et intervju jeg gjorde med ham i høst.

Men det tok ikke 14 dager før Liverpool-styret spurte om han ville overta managerjobben på Anfield igjen.

Det tok 20 år.

Den første tanken som slo meg under intervjuet med Dalglish, var at fremfor meg satt den en mann som mer eller mindre hadde vært desperat i en årrekke etter å komme tilbake til klubben han forlot i 1991, men som ble oversett gang på gang.

Ikke skjønte jeg hvorfor, og det tror jeg ikke Dalglish gjorde heller.

For etter at Dalglish forlot Liverpool, har managere kommet og gått på Anfield. Stort sett med vekslende hell, og med en relativt beskjeden pokalfangst. Noen store øyeblikk har det vært, men Liverpool ligner ikke et storlag i dag.

Styret var visstnok på vei til å spørre Dalglish om å komme tilbake i 1994, før Roy Evans ble utnevnt til manager, men skal ha ombestemte seg i siste liten. Til stor irritasjon fra Dalglish selv.

Før Gérard Houllier ble utnevnt til manager trodde jeg at det var duket for Dalglish-comeback. Det samme trodde jeg i forkant av utnevnelsen av Rafael Benítez og ikke minst i sommer da styret utnevnte Roy Hodgson til ny manager.

Spørsmålet som brant seg fast i hodet mitt var rett og slett: Hvorfor ble aldri Dalglish spurt?

— Han har vært for lenge ute av gamet, sier noen. - Det er ingen garanti at en tidligere manager som har hatt suksess vil ha det igjen om han kommer tilbake, sier noen.

- Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha Mr. Dalglish som manager i Liverpool. Det er ikke fordi jeg ikke liker ham. Snarere tvert imot. For meg er han nemlig den største skikkelsen i Liverpools historie sammen med Bill Shankly. Men om han blir manager i Liverpool igjen, har han alt å tape. Jeg er redd problemene i Liverpool er så store at selv ikke King Kenny kan fikse dem. Det kan ødelegge det fantastiske ryktet han har blant Liverpool-fansen.

Ordene tilhører Mark, min faste drosjesjåfør i Liverpool. Mark har vært med på nær sagt alle opp- og nedturene i Liverpools historie. Han var på Hillsborough i april 1989 og han var i Istanbul da Liverpool vant Champions League. Han elsker Liverpool mer enn noe annet og han er dønn ærlig.

Som regel er Marks betrakninger preget av fornuft, men denne gangen er jeg uenig med ham.

Jeg tror utnevnelsen av Dalglish er den eneste riktige løsningen for Liverpool, men den skulle ha kommet for lenge siden. Nå har «King Kenny» fått et veldig vanskelig utganspunkt, og jeg ser ikke bort fra at fansen har urealistiske forventninger til skotten.

Dalglish har fått ansvaret for laget ut sesongen. Det vil være en testperiode for de nye eierne. Om Dalglish får sving på skuten, er jobben hans på permanent basis. Om han ikke klarer det, vil de se etter andre løsninger. Men Dalglish vil trenge tid, noe de færreste managerne får i disse dager.

Dalglish var i sin forrige regjeringstid på Anfield, og på Blackburns Ewood Park, kjent for å være en luring når det gjaldt å hente inn de riktige spillerne. Det var uhyre sjelden det ble bom på overgangsmarkedet. Det er mer enn en kan si om Dalglish sine forgjengere i managerstolen på Anfield. Nå vil Dalglish få bruk for all sin teft på overgangsmarkedet, om teften fremdeles er intakt.

Statistikksenter Premier League:

Sist Dalglish overtok Liverpool, overtok han et mesterlag. Det gjør han ikke nå, men han har vist at han kan bygge lag. Sist Dalglish var manager i Liverpool, ville de fleste spillerne på øyriket ha gjort hva som helst for å spille i den helrøde drakten. Det er ikke slik i dag. Sist Dalglish var Liverpool-manager hadde klubben økonomi til å hente de spillerne de ville ha. Det har de neppe i dag, selv om de nye eierne har gjort det klart at midler er tilgjengelig for å styrke stallen.

Nå har Dalglish hastverk. Liverpool trenger forsterkninger og de trenger det brennkvikt.

Hva så med Hodgson? Var det riktig for Liverpool å kvitte seg med den joviale 63-åringen? Ja, desverre var det ingen vei utenom.

«Hodgson out» hadde fansen sprayet på murveggen på Liverpools treningsfelt Melwood. For Hodgson hadde imidlertid skriften allerede stått på veggen i lengre tid allerede.

For et par år siden snakket jeg med en av Storbritannias mest profilerte sportsjournalister, Martin Samuel. Det var dagen før England skulle møte Kroatia hjemme på Wembley i den avgjørende EM-kvalifiseringskampen og temaet var spillernes tillit til landslagssjef Steve McClaren.

— De står ikke bak ham lenger. Tilliten er borte, sa Samuel.

— Men spiller etter spiller har jo stått fram og sagt at de har full tillit til ham, forsøkte jeg

— Et godt råd, unge mann, begynte Samuel.

- Et godt råd er at du ikke kan stole på det spillerne sier når mikrofonen er skrudd på. Det holder å se hvordan spillerne preseterer når de kommer med slike uttalelser. Innsatsen er nærmest fraværende og det er en god indikasjon på at de ikke spiller for manageren sin.

Dagen etter tapte et ynkelig England for Kroatia, og McClaren ble bedt om å rydde kontoret sitt på FAs hovedkvarter i Soho Square i en fei.

Etter å ha sett Liverpool mot Wolves og Blackburn landet jeg på samme konklusjon som Samuel hadde gjort med McClaren. Spillerne Hodgson sendte på banen spilte ikke lenger for ham. Da er det ingen vei tilbake. «He lost the dressing room», sier engelskmennene ofte om managere som får sparken. Jeg tror det var nøyaktig det som skjedde for Hodgson.

Kanskje har Kenny Dalglish vært for lenge borte, kanskje har drosjesjåføren min Mark rett i sine betraktninger. Derfor er ikke dette en blogg først og fremst om hvorfor jeg tror Dalglish vil lykkes, det er mer en antydning om at jeg tror han vil det. Det er en magefølelse jeg har, delvis basert på nostalgi, og delvis basert på det faktum at jeg vet Dalglish har lyktes før.

Det ville være underlig om Liverpool, i den situasjonen klubben tross alt befinner seg i nå, ikke hadde søkt etter oppskriften som sist gjorde klubben til et mesterlag i England.