— Det føles veldig trygt å være i fast jobb. Det er viktig å komme seg ut av huset og være del av et sosialt miljø, sier Morten Thingsaker Tangre (24).

På grunn av en muskelsykdom sitter han i rullestol og er blant de 162.000 som i mars 2010 kom inn i ordningen for arbeidsavklaringspenger. Det kan man få når man på grunn av sykdom eller skade har behov for støtte til å komme i arbeid.

Det første året Thingsaker Tangre mottok arbeidsavklaringspenger, fullførte han videregående skole. Så stoppet det opp.

- Jeg ventet hjemme i halvannet år før jeg fikk arbeidspraksisplass. Det er det ingen som drar nytte av, sier han.

Praksisplass fikk han hos Lyreco på Fetsund, gjennom Nav. Selskapet selger blant annet kontorrekvisita, og Thingsaker Tangre jobber som kundemedarbeider fire dager i uken. Han mener det tok unødig lang tid.

— Her burde både Nav bli mer effektive, og flere bedrifter bør tilby arbeidspraksisplasser, sier han.

Høyere terskel for å få jobb

Det var i mars 2010 arbeidsavklaringspenger ble innført. Den gangen ble over 162.000 nordmenn – som kom fra attføring, rehabilitering og tidsbegrenset uføretrygd – ført inn i ordningen. I utgangspunktet kan man kun få arbeidsavklaringspenger i fire år.

Etter den tid har ytterligere nye kommet inn i ordningen og andre gått ut. Men det spesielle var at det da kom en så stor gruppe samtidig, fordi tre ordninger ble slått sammen.

Tall Aftenposten har fått fra Nav, viser at ved nyttår, tre år og ti måneder etter at ordningen oppsto, var det kun 15 prosent av den opprinnelige gruppen på 162.000 som var i arbeid uten noen form for økonomisk ytelse fra Nav. Det tilsvarer rundt en av syv.

Inkluderer man de som ved nyttår var kommet i arbeid og som fikk en form for økonomisk Nav-ytelse, øker andelen til 30 prosent. Morten Thingsaker Tangre er i denne gruppen.

Tjenestedirektør Bjørn Gudbjørgsrud i Nav mener det er mye som kan og bør gjøres for å få flere i arbeid.

— Jo lenger du er utenfor arbeidslivet, desto høyere blir terskelen for å komme tilbake. Mange har også en lang sykdomshistorie, de mangler erfaring og kompetanse. Jeg mener det er viktigere at man jobber noe, og at samfunnet legger til rette for det, enn at man står helt utenfor, sier Gudbjørgsrud.

Aktivitetskrav og oppmøteplikt

Videre var rundt en tredjedel av den opprinnelige gruppen på 162.000 fortsatt inne i ordningen ved årsskiftet, og litt over en tredjedel var blitt uføre. I tillegg var 2976 døde.

Gudbjørgsrud mener den viktigste måten å begrense inntaket til ordningen på, er å få ned sykefravær og få flere unge til å fullføre utdanning. Han peker på tre tiltak:

  • Tid. De som trenger hjelp, må ikke bli stående og vente på behandling i helsevesenet eller på tiltaksplasser.

  • Aktivitetskrav. Til noen av mottagerne må man kunne stille tydeligere aktivitetskrav og oppmøteplikt.

  • Samkjøring. Oppfølging fra helsevesenet og Nav bør i større grad samkjøres og skje samtidig.

I dag er det knapt 50.000 arbeidsmarkedstiltaksplasser tilgjengelige. Slike tiltak kan være utdanning eller arbeid med særskilt bistand i en bedrift.

— Når vi vet at det er mer enn tre ganger så mange som mottar arbeidsavklaringspenger, så sier det seg selv at konkurransen om plassene er stor, sier Gudbjørgsrud.

Fikk sjansen og tok den

Viktigheten av å komme i arbeid fikk Thingsaker Tangre erfare. Det som startet som en arbeidspraksisplass, ble veien inn i arbeidslivet for ham.

Siden nyttår har han vært fast ansatt i 50 prosent stilling hos Lyreco. Dette lever han av i dag, i kombinasjon med arbeidsavklaringspenger. Han venter nå på svar på søknaden om 50 prosent uføretrygd.

- Jeg skulle gjerne ha jobbet mer, rundt 70 prosent, men det går ikke. Skal man søke om uføretrygd, må man søke om minst 50 prosent. Det synes jeg er feil. På grunn av sykdommen orker jeg ikke å jobbe fullt, men jeg kunne ha bidratt enda mer til fellesskapet, forteller Tangre.