Livet på toppen er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin hver torsdag. Se tidligere intervjuer nederst i artikkelen.

— Du skulle egentlig formelt starte noen uker senere, men begynte i praksis lederjobben i Røde Kors med angrepene 22. juli. Hvordan var det?

— Som leder var det en ekstrem situasjon, men det var aldri aktuelt å si at jeg gjerne ville vente med å begynne. Jeg er en som liker å ha oversikt, liker å planlegge, liker å ha kontroll. I timene og dagene etter 22. juli hadde ingen helt kontroll, og det fantes ikke planer for hvordan en skulle møte en slik ufattelig hendelse.

- Hvordan opplevde du det?

— Jeg følte meg ydmyk og liten. Jeg manglet kunnskap om organisasjonen og hadde liten kontroll. Det var vanskelig ikke å få gjort så mye som jeg gjerne ville, men jeg fant ut at jeg heller ville bidra med det jeg kunne, i stedet for å være redd for å gjøre feil.

- Du fikk stor oppmerksomhet og mye skryt for jobben som leder for Ski-VM i Oslo. I Røde Kors jobber du med fattigdom, katastrofer og humanitære kriser. Hvordan påvirker det din jobb som toppleder?

— Også i Ski-VM var det sikkerheten jeg var mest bekymret for, men her i Røde Kors kan man ikke planlegge på samme måte, selv om vi har gode beredskapsplaner. Her handler det om fare for liv, og mine ansatte internasjonalt er i deler av verden der de kan bli utsatt for kidnapping, vold og konflikter. I denne jobben er man i beredskap hele døgnet.

- Er det ikke veldig slitsomt å ha det slik?

— Det er nok fornuftig at dette er en åremålsstilling, for å si det sånn. Jeg er veldig privilegert og glad i å jobbe mye, men det er intenst. Man må sørge for å få pustehull.

- Hvordan gjør du det, da?

— Jeg er veldig streng med å få nok søvn. Jeg sørger for å mosjonere, så jeg tåler «trøkket». Og jeg prøver å spise sunt. Før kvernet jobben i hodet hele tiden, men med årene er jeg blitt mye bedre til å «skru av».

- Du virker veldig disiplinert.

— Jeg tenker veldig konsekvens og er nok planlagt og kontrollert.

- Har du alltid vært sånn?

— Jeg vet egentlig ikke. Jeg har nok vært sånn siden jeg var liten, og det ble forsterket i idretten. Jeg er også veldig bevisst at jeg som leder er en rollemodell. Det må være samsvar mellom det jeg sier og det jeg gjør.

- Kan du gi et eksempel?

— Under Ski-VM hadde jeg for eksempel en regel for meg selv om at jeg aldri skulle løpe inne på arenaen. Hvis noen frivillige hadde sett det, ville jo ingen ha trodd meg om jeg sa at «alt er i orden, jeg finnes ikke stresset!». Som leder synes du veldig godt.

- Du har hatt lederjobber siden du var 28 år. Er karrièren din også et resultat av nitid planlegging og strategiske valg?

— Nei, jeg har alltid fulgt hjertet! Mens mange av dem jeg studerte med tok fine jobber i finans og økonomi, begynte jeg som lærer og trener på Toppidrettsgymnaset. Jeg planlegger generelt veldig mye, men ikke karrièren.

- Du hadde gjennom mange år lederjobber ved Norges Toppidrettsgymnas og ved Olympiatoppen. Hvordan har idretten preget deg som leder?

— Min ledelsesfilosofi er veldig preget av disse årene: Jeg ser på medarbeiderne mine som et lag som må ha komplementære ferdigheter og kompetanse. Jeg brekker ned større mål til små delmål. Og jeg er opptatt av at vi må ha en intens tro på det vi driver med.

- Hva er det som gjør deg til en god leder?

— Det må nesten andre svare på.

- Du har jo gjort det veldig bra. Noe må du vel selv kunne si?

— Altså, jeg er opptatt av å involvere og utvikle de som er rundt meg. Jeg er glad i mennesker. Og så er jeg nok en veldig rolig person som ikke lar meg jage opp. Man må ha perspektiv på ting: verden går ikke under om du feiler én gang.