Kona har gledet seg vilt til at vi kunne få trening som felles interesse...igjen. Vi har hatt det tidligere, men etter at jeg begynte i Start har jeg ironisk nok byttet ut å utøve trening til å se på trening. Kanskje ikke så rart, jeg har verdens beste utsikt; kunstgressmatten på Sparebanken Sør Arena. Utsikten er så bra at mediebransjen ”kaster” meg ut fra kontoret hver hjemmekamp, da skal de sitte der, kommentere, filme og skrive til stor glede for alle som elsker Start.
OK, nok om Start, jeg skrev om min vakre kone som synes min plass var den beste julegaven ho kunne få. Tirsdag 6. januar og dagen er endelig kommet hvor julegaven skal overrekkes, første samling med SPREK. Jeg pakker stolt bagen og tar den med meg på jobb slik at jeg kan bare gå direkte til trening senere. Så ringer kona, to ganger, men jeg sitter i en annen telefon. Jeg ringer opp men da får jeg ikke tak i henne og får heller en tekstmelding fra treningssenteret om at kona er på vei til sykehuset i ambulanse. Brudd i armen, gips fra håndleddet til under armhulen, mulig gips i 12 uker. Om 12 uker er SPREK-prosjektet ferdig. Snakk om dårlig timing!
- I snitt har vi et tyngre utgangspunkt enn tidligere
Det betyr at hverdagen endrer seg ytterligere. Nå skal jeg bli en SUPER-DAD i tillegg, slik som ofte dukker opp på sosiale medier. De som alltid har et perfekt ryddet hjem med ferdig dandert mat på spisebordet, de som trener hver dag, de som alltid har energi til en hyggelig kjas med gode venner i helgene fordi de ikke blir avbrutt fordi de har så gode leggerutiner på barna sine. HAHA! Jeg sa til kona mi i går at vi egentlig burde finne noen som hjelpe oss litt, ho har nærmest ikke beveget seg siden ulykken. Jeg derimot har lagd kylling og spaghetti til ungene hver dag hele uka og lagd ostesmørbrød med ketchup til kvelds. Jeg har også fått satt på to vasker med klær siden tirsdag, digg at våre 3 gutter aldri blir skitne. Idyll!
Sjekk hvem som var sprekest i staketesten
Uansett, jeg skal gi ALT! Det er annerledes når du har forpliktet deg til dette for offentligheten, at naboen kan dobbeltsjekke om jeg faktisk holder det jeg lover. Derfor tar jeg like godt med meg ulike naboer på joggeturer. På mandag var det Morten, på torsdag var det Jon-Ove. Jeg har ikke bestemt meg for hvem nestemann er, kanskje Finn Amund eller Thor-Erik eller kanskje Jens!? Det å ha noen å snakke med gjør at du glemmer hvor monotont det kan være å sette det ene benet fremfor det andre.
- Nå bare gleder meg jeg til å vise hva jeg kan få til i HovdenTour
Siden jeg startet bloggen med å skrive om kona, må jeg også avslutte med henne. Audhill er møkkalei av at jeg ”innimellom” tar meg ei giftpinne i festlig lag. Problemet er at noen ganger blir festlig lag litt for ofte til ”festlig lag”. Audhill, du har helt rett, det er noe svineri og som ambassadør for en idrettsklubb må jeg slutte med møkka. Jeg lover derfor herved at når du leser dette så er det over, for godt! Det ødelegger formen, og det kan vi ikke ha noe av nå lenger.Så lover jeg til slutt, for SPREK og min egen utvikling; ingen alkohol og keine candy før jeg har avsluttet Hovden Tour.
Sånn, det var det hele! JEG ER KLAR!