KENYA: I flere uker har gamle støttespillere for Norway Cup og Strømmestiftelsen kranglet, med hverandre og i offentligheten. Det hele begynte med en varslersak.
Varsleren var Agders tidligere politimester Bjørn Hareide, for tiden bosatt i Nairobi. Han kom i kontakt med ungdom fra slummen, og fikk sjokkerende historier om seksuelle overgrep, korrupsjon og aldersjuks. Sentralt i problemene stod drømmen om Norway Cup.
Fædrelandsvennen dro derfor til Nairobi og Mathareslummen. Historiene vi fikk høre var rystende. Men kampen om sannheten fortsetter for fullt.
I et meget voldsutsatt strøk i Mathareslummen, omgitt av søppel, falleferdige skur og ekstrem fattigdom og rus, ligger Mathare Old Primary School. Patrick Munyao (13) går i sjuende klasse. Vi slår følge med Patrick gjennom slumområdet etter endt skoledag. Han skal på trening.
— Jeg er spiss, sier han tydelig stolt. Laget han spiller på er et av 1800 mindre lag, som MYSA har organisert i 16 ulike slumdistrikter.
Det er fjerde året Patrick er på laget.
Guttene spiller på en åpen plass midt mellom blikkskurene på en liten høyde i slummen. Banen er en tidligere søppelfylling, som Mathare-spillerne ryddet på dugnad for å ha et sted å være. Rundt banen tråkker det geiter og høner.
I banen ligger det fulle voksne menn og sover ut rusen sin. En av dem har lagt seg i målet, og Patrick må holde litt igjen på skuddfoten for ikke å skade mannen.
Men Patrick sikter ikke bare på målet. Han sikter seg inn mot å gjøre noe med livet sitt, så han ikke ender opp som mennene som ligger strødd rundt ham og har gitt opp.
— Arbeidet vårt handler ikke om fotball. Idrett er bare en inngang til ungdommene. Dette dreier seg om å endre slumsamfunnet, sier Ismail Hussein.
Hussein er nestleder i MYSA, og styrer arbeidet mens direktøren er i Norge med årets lag. Han viser oss noen av organisasjonens biblioteker i slumområdene, og forteller om besøksprogrammet for fengslede ungdommer.
Overalt på MYSAs kontorer står det fotballpokaler. På de største av dem står det Norway Cup.
Overgrep
I en intern MYSA-rapport kom det i 2011 fram opplysninger om fem overgrepssaker organisasjonen hadde håndtert i perioden fram til 2007. Disse sakene gjaldt ulike tillitsvalgte, og også en tidligere leder i organisasjonen. Alle var blitt oppsagt og sparket ut av klubben. Fra 2008 ble det satset mer på kvinnelige trenere.
Saken fortsetter under bildet:
Tre livredde jenter treffer Fædrelandsvennen på et hemmelig sted for å fortelle om sine erfaringer med Norway Cup. Alle historiene om seksuelle overgrep Fædrelandsvennen fikk konkret kjennskap til i Kenya ligger noen år tilbake i tid. De tre jentenes histories utgjør deler av grunnlaget for granskningsrapporten. La oss kalle dem Maria, Patsy og Cindy.
Maria
Maria var 13 år da hun ble med på fotballaget, og 14 da hun ble tatt ut til Norway Cup.
— Treneren min voldtok meg før utvelgelsen av laget til Norge. Han sa jeg ikke kunne gjøre noe med det, for da ville jeg ikke få reise, og han skulle hindre at jeg fikk skolestipender, forteller hun gråtkvalt.
Det er vanskelig å snakke om, selv om det er mange år siden.
— Han voldtok meg igjen, samme mann, da laget skulle velges ut til East Africa Cup. Da ble jeg gravid. Jeg fødte denne mannens barn.
Hun sier hun varslet organisasjonen da hun ble gravid, men at hun aldri fikk ordentlig hjelp.
Cindy
Cindy forteller om enorme forventninger før Norway Cup-uttaket. Hun begynte å spille som 12-åring. Hun var 13 da treneren voldtok henne første gang. Det samme skjedde da hun fikk delta på ny et senere år.
— Jeg er ikke stolt av det som skjedde. Da jeg ble droppet fra laget etter andre gang i Norge, begynte jeg å selge kroppen min. Vi var langt nede, og så ikke noen fremtid. Men det var ikke derfor jeg ville
Ingen av sakene er politianmeldt
snakke med dere.
Cindy kom for å fortelle om en venninne fra årene i klubben, som ble gravid med en annen ungdom og ikke med en trener.
— Treneren sa hun var god, og kunne få plass på laget hvis hun tok abort. Han betalte for en bakgårdsabort som ble gjort i slummen. Det gikk helt galt. Hun har aldri fått tilbake helsen sin, enda dette er noen år siden, sier Cindy.
Patsy
Patsy mener hun slapp billig unna.
— Treneren voldtok ikke meg. Det var fire jenter på mitt lag som opplevde det, men ikke jeg, sier hun.
Patsys problem er identitetspapirene. Og manglende skolebidrag.
— Jeg er en av dem som var for gammel for laget de ville ha meg med på. Det ble trikset og ordnet, og resultatet er at jeg har et pass som viser at jeg er et år yngre enn jeg er i virkeligheten. Jeg tør ikke bruke dette passet nå, for jeg kan bli tatt for dokumentforfalskning. Men det er slik det er. Mye juks. Det verste jeg opplevde var et bedrageri med skolestipendet jeg skulle få. Jeg tror det ble gitt til en annen jente, selv om jeg jobbet frivillig i flere år for å oppnå det, sier Patsy.
Norsk politimann i slummen
En som ikke hadde noen tilknytning til verken MYSA eller Strømmestiftelsen, men som kom til å spille en avgjørende rolle i konflikten som nå utspiller seg, er Bjørn Hareide. Han er for de fleste best kjent som tidligere politimester i Agder.
Saken fortsetter under bildet:
I Nairobi har han tilbrakt mesteparten av de siste fem årene, som rådgiver ansatt i Politidirektoratet, i en rolle der han skal hjelpe African Union (AU) med regionalt politisamarbeid.
— Når jeg har fritid, hjelper jeg til der kona er mest engasjert. I Pumwani-slummen, på et senter der som driver med sosialt arbeid. Det var gjennom arbeidet med ungdommene der jeg kom i kontakt med flere som fortalte svært urovekkende historier, sier Bjørn Hareide.
Han fikk høre en serie historier om barn og ungdom som ble utnyttet både seksuelt og økonomisk. Noen fortalte også om aldersjuks og falske id-papirer i forbindelse med reiser til Norge.
Undersøkte selv
Hareide sier han tror han og kona Astrid ble oppsøkt fordi de jobbet frivillig i en annen slum enn Mathare, og ikke minst fordi de var norske.
— De urovekkende historiene jeg fikk høre, gav meg inntrykk av at dette var en kultur i organisasjonen, og at det ikke bare var et par enkelthendelser.
— Hva gjorde du?
— Det var kanskje politimannen i meg som våknet. Jeg understreker at jeg ikke har bedrevet etterforskning på kenyansk jord, det har jeg ikke mandat til. Men jeg satte meg litt systematisk ned og gjennomførte eneromsamtaler med kildene mine. Jeg tenkte jeg ville skrive et varslingsbrev, og ville være helt sikker på at jeg hadde oversikt over det kildene kunne fortelle.
Ble varsler
Hareide vil ikke si noe nærmere om hvor mange kilder han baserte varslingsnotatet på, bare at det var flere. Han er også forsiktig med å datere historiene, utover at han sier det både er gamle saker og ting helt opp til 2011.
Forlangte gransking av Strømmestiftelsen
Akkurat dette er sentralt i kampen som sannheten som nå utspiller seg mellom de mange som har et sterkt engasjement for MYSA i Norge. Det er ingen enighet om hvor mye av problemene som er historiske og hva som er nåtid.— Situasjonen i slummen er rett og slett slik at det er fare for liv og helse for ungdommene hvis jeg sier noe som helst som kan identifisere dem.
Før han sendte varslingsbrevet sitt til Strømmestiftelsen, møtte han MYSAs formann og grunnlegger Bob Munro og la fram sine funn. I september i fjor sendte han rapporten til begge organisasjonene, og var i utgangspunktet ferdig med saken. Han slappet av.
Alarmen går
En som ikke slappet av de neste dagene, var Strømmestiftelsens generalsekretær Øyvind Aadland .
— Jeg visste ingenting om dette før jeg fikk varselet. To dager senere var jeg på plass i Nairobi, og siden det tidspunktet i september i fjor er det ingen sak som har opptatt tankene mine mer enn denne, sier Aadland.
Han gikk umiddelbart i dialog med Bob Munro. Strømmestiftelsen satte også i gang arbeidet med å granske saken for å få et bedre grunnlag for å vite om varslerbrevet stemte eller ikke.
Granskningen
Strømmestiftelsen hyret inn et internasjonalt team for å undersøke om det var hold i varselet fra Bjørn Hareide. Teamet ble ledet av Diana Huffman, en erfaren konsulent fra Canada som har jobbet som seniorrådgiver for Norges Olympiske komité.
Tre kvinner fra Zambia og Kenya utgjorde resten av teamet. En av dem er professor Marion Mutugi, som forteller Fædrelandsvennen om arbeidet.
Når det gjelder seksuelle overgrep, erkjenner MYSA i dag at det har vært et problem. Dagens ledelse sier det tilhører fortiden, og fremholder at et viktig grep for å unngå problemet har vært å gi jentelagene kvinnelige trenere.
Vårt team skrev en svært kritisk rapport om virksomheten til MYSA.
Men granskernes funn var nedslående. De intervjuet 260 ungdommer, og hele 70 prosent av de intervjuede sa de hadde kjennskap til seksuelle overgrep. De slo fast at korrupsjon var systemisk, og at aldersjuks hadde pågått helt fram til forrige Norway Cup-lag i 2011. — Vi undersøkte saken både ved hjelp av spørreskjemaer, gruppediskusjoner og dybdeintervjuer med 260 ungdommer. Og jeg kan trygt slå fast at problemene i varselet fra Mr Hareide ble bekreftet av vår studie, oppsummerer professor Mutugi.
Granskerne fikk høre historier av både gammel og nyere dato.
— Vårt team skrev en svært kritisk rapport om virksomheten til MYSA. Men vi anbefalte likevel Strømmestiftelsen å fortsette samarbeidet. Jeg reiste til Kristiansand for å legge dette frem for organisasjonens styre. Jeg mente sterkt at det burde være mulig å finne tiltak som kunne gjøre mer for å motvirke korrupsjon, aldersjuks og seksuelle overgrep, sier hun.
Slik gikk det ikke. Dialogen mellom MYSA og Strømmestiftelsen førte ikke frem. Tvert imot. Det endte i et bittert brudd i april. Etterpå har en kenyansk professor gått ut for å diskreditere granskningsrapporten for dårlig metode, og Strømmestiftelsens støttespillere har forsøkt å diskreditere kritikeren ved å vise at han er tett knyttet til MYSA som kritiseres i rapporten.
Kriger om sannheten
I juli valgte Hareide likevel å ta bladet fra munnen. Varsleren blandet seg i debatten om MYSA og Strømmestiftelsen gjennom en kronikk i Aftenposten. Han er ikke den eneste. Saken blir diskutert med høy temperatur av mange som kjenner ulike deler av konflikten.
— Det skjedde noen ting som gjorde at jeg ikke klarte å sitte helt stille. For det første fikk jeg høre at en i MYSA som hadde blitt suspendert fra jobben etter å ha besvangret to yngre spillere, fikk jobben tilbake.
Den andre historien som opprørte Hareide, var en kvinne som hadde født barnet til en overgriper i organisasjonen, og som klart kunne identifiseres som et offer. Da dette ble klart, var spørsmålet hva MYSA ville gjøre for å hjelpe henne.
Offer bedt om å bidra
— De tilbød denne kvinnen å jobbe gratis som frivillig på et bibliotek. I bytte for hennes gratis innsats, skulle liksom offerets barn få mulighet til å få et skolestipend. En slik behandling av ofrene går bare ikke an!
Historien bekreftes av organisasjonen.
— Det var en jente som fikk barn med en tidligere trener. Dette var tilbake i 1999. Han ble suspendert, men for et annet forhold. Vi visste ikke at han også var far til denne jentas barn. Siden vi ikke visste dette, ble han etter noen år tilbudt å komme tilbake, sier Bob Munro, mannen som grunnla MYSA i 1987 og fortsatt sitter som styreleder.
— Hva gjorde dere for jenta?
— Da vi til slutt fikk høre om dette, ville vi se om vi kunne tilby noen muligheter som var i tråd med organisasjonens ordninger. Det hadde gått lang tid, barnet var i skolealder. Disse stipendene er noe vi tilbyr der det ytes en frivillig innsats, og vi tenkte det kunne være en fin ordning. Jenta tok ikke imot tilbudet.
Overdrivelser?
MYSA har blitt nominert til Nobels fredspris flere ganger, og er ansett som pionerer i den voksende bevegelsen av idrettsrelatert bistand i verden.
Bob Munro som grunnla det hele, er en tidligere kanadisk politiker som hadde jobbet for Gro Harlem Brundtland da hun ledet FN-kommisjonen om miljø og utvikling. Munro lovpriser samarbeidet med Norway Cup, norske myndigheter og Strømmestiftelsen gjennom de fleste av årene han har hatt en relasjon til dem.
— Men det forandret seg da Øyvind Aadland overtok som generalsekretær. Jeg mener han har vært skeptisk til MYSA og det vi driver med fra første stund, sier Munro.Når man spør Bob Munro om anklagene i varslerbrevet og funnene i granskningsrapporten, parerer han på mange nivåer:
— For det første er det sant at vi sliter med både seksuelle overgrep, korrupsjon og enkelte tilfeller av aldersjuks. Alle gjør det. Egentlig burde 100 prosent sagt at de kjente til det, og ikke bare 70 prosent. Samtidig er omfanget overdrevet. Det er ikke bevist at korrupsjonen er systemisk, og det er en latterlig påstand. Og når det gjelder overgrepene, så føler jeg de bruker gamle saker mot oss, og antyder at det er flere saker av nyere dato uten å være konkrete.
Bob Munro forteller om policyer og varslingssystemer. Det er tydelig at noen har jobbet mye med disse spørsmålene i organisasjonen hans. Spørsmålet er om det har hjulpet nok.
Han går også til motangrep. Munro mener Strømmestiftelsen begikk ulovligheter da utbetalinger ble frosset i vinter, og er sterkt kritisk til den organisatoriske prosessen rundt granskningsrapporten.
- Ukultur
Øyvind Aadland er lei seg for vendingene saken har tatt. MYSA har mange venner i Norge, og mange av dem er nå sinte på Strømmestiftelsen etter at støtten ble trukket.
— Det som er vondt, er at også det fine arbeidet MYSA gjør ser ut til å lide fordi vi har trukket oss. Det illustrerer det bistandsfaglige poenget om det er farlig å skape et avhengighetssyndrom. Kanskje ble de for avhengige av oss etter 15 års partnerskap.
— Mange av MYSAs venner i Norge anklager dere for kollektiv avstraffelse av ungdommene, på bakgrunn av enkelte overgrep?
— Både varselet vi mottok, og granskningsrapporten, mener det er tale om systemsvikt og ukultur i organisasjonen, ikke bare enkelttilfeller. Aldersjukset forekom så sent som i 2011. Når det er sagt, ønsket vi å jobbe videre med MYSA.
— Bob Munro fremhever et godt samarbeid med flere personer i Strømmestiftelsen, men mener du personlig er kritisk, og aldri har besøkt arbeidet i slummen?
— Dette er overhodet ikke en personlig konflikt de har med meg! Det står en samlet organisasjon bak de avgjørelsene vi har tatt. At jeg over tid har reist en debatt om hvorvidt det er god bistand å sende lag til Norway Cup, er noe jeg ser helt adskilt fra det alvorlige varselet vi mottok. Vi måtte ta varslersaken på alvor.
Aadland nevner den ene treneren, som også Hareide viste til i sitt varslerbrev. Aadland mener MYSA først var uvillige til å si mannen opp, og at de argumenterte med at han da ikke kunne betale barnebidrag. Dette skal ha svekket tilliten mellom organisasjonene. MYSA avviser Aadlands forklaring, og sier de sa treneren opp som del av sin policy med nulltoleranse for seksuelle overgrep.
Aadland sier noe av det som har skuffet ham mest, er liten vilje til å støtte ofrene for overgrepene i MYSA.
MYSA sier på sin side at de ikke kan hjelpe alle, simpelthen fordi de mangler ofrenes identitet.
— Gjennom granskningen kom man i kontakt med flere ofre for overgrep. Hva gjør dere selv for disse jentene?
— Dette er et viktig, og vondt spørsmål. Vi diskuterer dette nå. Vi er ikke ferdige med dette.
Uke i Søgne
Det er en kald søndag og litt regn i luften. På campingplassen Åros utenfor Søgne er det samlet atten kenyanere med bakgrunn fra Mathare-slummen utenfor Nairobi. Det er seksten spillere på G16-laget til Norway Cup, samt trener og lagets direktør.
Saken fortsetter under bildet:
Men i år er det bare gutter som kommer. Mathare Youth Sports Association (MYSA) har sendt både guttelag og jentelag de siste årene, og de har deltatt på den populære fotballturneringen siden 1990. — Hvor er jentene?
— De sendte ikke jentelaget i år. Slik situasjonen har blitt med økonomien, var det bare penger til ett lag, og det ble G16-laget, sier Inger Grete Lia Stålesen , som er aktiv i MYSAs venner i Søgne.
Litt forfrossen, dekket av en myk fleecejakke, står David Thiru og ser på ungdommene som bader og leker, og akklimatiseres til norske forhold i uken før Norway Cup bryter løs for fullt i Oslo.
David er MYSAs nye direktør. Han var for øvrig kaptein på det første fotballaget Mathare-guttene sendte til Oslo i 1990. Siden tok han utdannelse, og jobbet i mange år for Hydro i Kenya.
Vi er glade for at vi har kommet oss hit igjen, tross alt.
Davids historie er en slik som inspirerer mange unge i slummen. Han vokste opp i Mathare-slummen, et av de største og verste slumområdene i Afrika, like øst for Kenyas hovedstad Nairobi. Ved hjelp av MYSA klarte han å komme seg ut av uføret. Nå har han sluttet i næringslivet og gått betydelig ned i lønn for å vie tiden til å hjelpe andre ungdommer i slummen å gjøre noe med livene sine.
Det vil si, de siste månedene har ikke David fått lønn overhodet. Det samme gjelder mange andre ansatte i organisasjonen.
— Vi er glade for at vi har kommet oss hit igjen, tross alt, sier David Thiru.
MYSAs venner
Han er ikke uvillig til å snakke om konflikten som rir organisasjonen hans. Men helst vil han snakke om sine gode venner Aina Mydland, Inger Grete Lia Stålesen og de andre som nå utgjør MYSAs venner i Norge, en nylig stiftet organisasjon som vil overta partnerrollen Strømmestiftelsen har hatt. Frode Kyvåg og Toppen Bech er viktige støttespillere i Oslo.
Lia Stålesen og Mydland har hatt besøk av fotballspillerne fra Kenya jevnlig siden 2005. Men fram til nå har pengene gått via Strømmestiftelsen. Den Kristiansand-baserte bistandsorganisasjonen var i femten år den viktigste internasjonale støttespilleren for Mathare-spillerne.
De kenyanske spillerne har sjarmert Norway Cup-deltakere, pressefolk, politikere og kjendiser i årevis. Og de har tatt med seg hjem så mange gull at det kun er et lag fra Brasil som slår dem i antall serie på banene på Ekebergsletta.Etter 15 år og 41 millioner kroner, er det definitivt slutt mellom MYSA og Strømmestiftelsen. Det fører til at noen av Strømmestiftelsens gamle venner nå vender dem ryggen.
— Strømmestiftelsen prater nok ikke like mye med ungdommene som vi gjør, når vi har dem boende hjemme hos oss, mener Aina Mydland.
Hun er en av aktivistene i MYSAs venner i Søgne, som nå fortsetter samarbeidet med organisasjonen fra Kenya.
Søndag er det avspark for Norway Cup. MYSA stiller bare med ett lag på banen. Utenfor banen står et stort lag av støttespillere og kjemper en annen kamp enn fotballspillet. Det blir pressekonferanse og møter for å skaffe penger.
Den kampen blir en kamp på liv og død for organisasjonen.