— Flyktningene er mennesker i nød. Mitt ønske er å gi dem håp for dagen, å se smilet i et barns ansikt. Jeg ber ikke verden om penger, jeg ber om forståelse og økt innsats for å løse konfliktene, skape fred. Problemet med båtflyktningene her og i Middelhavet er ikke menneskesmuglere. Problemet er krigen.

Vi befinner oss i en kirke utenfor byen Kallonis på den greske øya Lesvos. Ordene kommer fra den lokale kjempen av en prest, Papa Stratis.

Mannen med den blå kjortelen under en diger parkas og sitt lange karakteristiske skjegg og hår er en kjent skikkelse både blant lokalbefolkningen på øya og for mange Sørlendinger som har besøkt UiAs studiesenter på Lesvos.

Til tross for at han selv sliter med alvorlig sykdom, ser han det som sin livsgjerning å hjelpe de mange flyktningene som strømmer til øya. Den strategiske beliggenheten nær Tyrkias kyst gjør at Lesvos i mange år har vært mål for menneskesmuglere som skysser folk av gårde i dårlige og overfylte båter. I lørdagens God Helg skrev vi om hvordan flere av de greske øyene nå tar imot hundrevis av flyktninger i døgnet, hovedsakelig fra Syria og Afghanistan, på vei mot et bedre liv i Europa.

Papa Stratis, gresk ortodoks prest

- Et forbilde

På gresk side styres båtene mot øde strender eller de ødelegges for å igangsette en redningsaksjon.

Risikoen er stor, flere har mistet livet. Men noen er heldige og møter gode hjelpere underveis. Som presten Papa Stratis.

— Han er en stor inspirasjon, et forbilde. Han behandler alle likt, uansett hvilken gud de tror på. Papa Stratis representerer noe av folkesjelen her på Lesvos, sier journalist Dimitria Chryssopoulou som i lengre tid har fulgt flyktningkatastrofen for gresk tv.

Papa Stratis forteller at han ble sterkt berørt da han i 2007 møtte de første båtflyktningene. Han startet organisasjonen «Agalia» og begynte å samle inn mat og klær. Siden har behovet bare økt.

— Mange av flyktningene er i svært dårlig forfatning. Jeg har sett forferdelige ting som jeg prøver å glemme. I stedet forsøker jeg å mobilisere mot alt det vonde, sier Papa Stratis.

Også grekerne nyter godt av hans hjelp. Selv om frodige Lesvos har mye landbruk, og er bedre stilt enn mange andre deler av Hellas, er det en økende sosial nød blant «vanlige» folk.

— De kommer til meg og forteller at de ikke kan betale strømregningen eller husleie. Det er alenemødre, eldre og folk som har mistet jobben. Men i Hellas må vi skylde på oss selv og egne ledere.

  • Jeg har sett forferdelige ting som jeg prøver å glemme. I stedet forsøker jeg å mobilisere mot alt det vonde.

Dette er båter som har fraktet tusenvis av flyktninger fra Syria og Afghanistan over til Hellas. Sammen med Chios, Rhodos, Samos og Kos ligger Lesvos strategisk til for menneskesmuglere som opererer fra Tyrkia. Forrige måned kom det nærmere 5000 til øya som har 90.000 innbyggere. Foto: Birgitte Klækken

Leter etter AthenOm morgenen har det blitt et vanlig syn å møte grupper av flyktninger vandrende i veikanten. De har tatt seg i land på vanskelig tilgjengelige strender og klipper om natten. Ofte vet de ikke hvor de er og spør om veien til «Athen» som de er blitt fortalt at er nøkkelen til å komme seg videre, til Skandinavia eller Tyskland.

Sist møtte Papa Stratis en gruppe på 35 syrere i nærheten av den lille byen Skala Kallonis.

— De fortalte at de var 80 som hadde reist sammen. Noen var tatt med til interneringsleiren. Resten bare gikk der, forteller han.

Hvis de er langt fra byen, tar han dem med til kirken hvor de får mat, klær og vann.

— Mange er utmattet, redde, fortvilte. Her har vi tatt imot gravide kvinner og barn som bare ligger helt slapt fordi de er sultne og dehydrerte. Det er forferdelig, sier presten og sukker.

Han har en gruppe av frivillige med på laget, men understreker at de ikke er noen stor organisasjon. Likevel har de hjulpet mange.

I regi av Papa Stratis er det delt ut mer enn 50 tonn med mat og klær de siste fire-fem årene.

Inne på det avsperrede området hos havnepolitiet i Mytilini leker barna med armringene de brukte under nattas overfart. Menneskesmuglere sendte dem over fra Tyrkia i en gummibåt. Foto: Birgitte Klækken

«Verdenssenter»På Lesvos der det enkelte steder bare er noen få nautiske mil over til Tyrkia, er det registrert flyktninger og immigranter fra 22 ulike nasjoner.

— Lesvos har blitt et lite verdenssenter. Men nasjonalitet betyr ikke noe. Alle er mennesker, vi er alle en del av det samme kosmos, forklarer presten som har et hovedbudskap han ønsker å nå ut med:

— Ledere i Norge og i resten av verden, vi må mobilisere, samarbeide med kirker og alle gode krefter for å skape fred og bekjempe diskriminering og forfølgelse. Det er fattigdom og krig vi må slåss mot. Ikke mennesker, sier presten som anslår at det er minst 2 millioner syrere som venter på å komme over til Hellas på ulovlig vis akkurat nå. Enda flere er drevet på flukt og forsøker å komme seg til Europa via andre ruter, deriblant den mye omtalte middelhavsruten til Lampedusa i Italia.

- Ta imot dem!

Han ber Norge og andre land om å ta imot dem som trenger det:

— Som kristne mennesker som elsker Gud, må vi også elske og hjelpe andre mennesker i nød. Mange land som er rike i dag har blitt det takket være tilflytting, vi trenger innvandring. Vi må slutte å være redde for dem som er annerledes, konkluderer han.

Når det ankommer en gruppe flyktninger som trenger hjelp, får innbyggerne i byen Molivos beskjed via ropert. Slik er tradisjonen når det skjer noe viktig. – Så går folk og finner frem klær fra skapet eller de kjøper det som trengs, sier Gabriela Vati som driver byens blomsterbutikk og er generalsekretær for Molivos turistsammenslutning. Øya har lang tradisjon for å hjelpe mennesker på flukt. Foto: Birgitte Klækken

Også i den historiske byen Molivos som ligger nærmest den tyrkiske kysten, er synet av grupper med nyankomne båtflyktninger i ferd med å bli et vanlig syn.— Slitne og redde flyktninger gjør sterkt inntrykk på oss, vi føler med dem. Jeg tror de fleste forstår hvordan det må være å miste alt. Her på Lesvos har vi en spesiell historie, sier Gabriela Gabriela Vati som driver byens blomsterbutikk og er generalsekretær for Molivos turistsammenslutning. Hun tenker på Lilleasiakatastrofen, også kalt «Den store befolkningsutvekslingen».

I årene mellom 1923 og 25 forlot 1,3 millioner ortodokse grekere sine hjem i Lilleasia, mens om lag 500.000 muslimer ble sendt fra Hellas til Tyrkia. 50.000 flyktninger havnet på Lesvos, og folketallet ble fordoblet i løpet av en kort periode.

— Min bestefar var en av dem. Han måtte forlate alt han eide i Tyrkia og kom hit uten noen ting, forteller Gabriela.

— De som kommer som flyktninger er etter min erfaring mennesker som deg og meg. Mange av dem er det vi kaller «educated», de har levd helt vanlige liv med gode jobber, men har fått alt ødelagt av krigen i Syria, sier Gabriela.

En kunde kommer inn, Steve, fra Storbritannia som slo seg ned i byen for 20 år siden.

Gabriela Gabriela Vati, generalsekretær for Molivos turistsammenslutning

Frykter for turismen

— Tragisk, sier han om flyktningstrømmen - men de blir godt mottatt her. Jeg har ikke hørt et vondt ord.

Når det kommer nye grupper av flyktninger inn til byen, kan hjelpen foregå på følgende måte:

— Noen, ofte ordføreren, går opp på festningen og roper ut med megafon hva som trengs. Det kan være sko, tepper eller barneklær. Lyden bærer spesielt godt her på grunn av byens konstruksjon, det er alltid slik vi gir viktige beskjeder. Så går vi og leter i skapene våre etter klær vi kan gi til flyktningene. Slik har det alltid vært og slik kommer vi til å fortsette, sier Gabriela.

Hun frykter ikke for at flyktningstrømmen skal ødelegge for turismen.

— Tvert imot. Dessuten er mange av gjestene våre fra Tyrkia. De har også kjent på kroppen hva krig kan gjøre. De forstår, sier Gabriela.

  • De som kommer som flyktninger er etter min erfaring mennesker som deg og meg.

De reiser i ly av nattemørket etter å ha betalt menneskesmuglere på tyrkisk side. Noen ganger går det galt, noen ganger plukkes de opp av kystvakten og noen ganger driver de i land på en av de mange strendene. Disse hviler ut i påvente av registrering hos politiet. Så venter noen døgn i interneringsleir. Foto: Birgitte Klækken

Har ikke penger å gi bortMen ikke alle vi møter driver organisert hjelp. Taxisjåføren kikker på oss i speilet og rister på hodet når vi spør ham om alle flyktningene.

— Det er tøffe tider for Hellas. I familien min er det kun meg som har jobb nå, de andre er arbeidsløse. Jeg jobber 14 timer om dagen for at vi skal greie oss. Jeg har ikke penger å gi bort, sier han.

— Men hvis jeg ser en flyktningfamilie stå der med barna sine, uansett hvor de måtte komme fra, da sier «kom» og tar dem med til et bakeri eller en kafé slik at de kan spise seg mette. Det kan jeg gjøre selv om jeg ikke er en rik mann. Alle kan gjøre noe, være medmennesker sier han.

- Ber om sko og soveposer

— Er det noe folk som besøker Lesvos kan bidra med for å hjelpe flyktningene? Har dere sko eller sovepose å gi bort, så kan jeg love deg at det vil være behov for hver eneste en, sier presten Papa Stratis i Skala Kallonis.

Han er godt kjent på Metochi, det gamle klosteret som nå drives som studiesenter av Universitetet i Agder og har møtt mange av dem som reiser hit igjen og igjen, ofte i forbindelse med kurs, studier og møter. Siden 1993 har mer enn 10.000 fra Sørlandet besøkt klosteret. Også denne sommeren vil mange nordmenn reise hit.

— I tillegg til sko og soveposer er det en ting jeg ønsker: be deres myndigheter om å ta imot flyktninger og om å jobbe for fred. Det er den aller beste hjelpen.