— Jeg klarer ikke se på nyheter mer.
Luchia Ayara er pensjonist og bosatt på Straitunet nord for Kristiansand sentrum. En oktoberdag for halvannet år siden opplevde hun marerittet, som så mange andre opplever for tiden. Hun hadde sett på nyhetene at en båt med flyktninger hadde kantret og at mange mennesker var døde i Middelhavet. Så kom telefonen fra en venn i det eritreiske miljøet.
— Datteren min. Og tre av barnebarna. Alle druknet i bølgene utenfor Lampedusa.
Det var Kelta Weldezghi som sa det til henne. Det er han som tolker intervjuet Fædrelandsvennen gjør. Selv mistet han søsteren sin i Middelhavet den dagen.
Katastrofe
De to reiste sammen til Sicilia for å delta i massebegravelsen for 367 flyktninger som døde da båten deres gikk ned. Menneskesmuglerne hadde stuet sammen 515 mennesker på en gammel fiskebåt som ikke var mer enn 20 meter lang.
Uten lanterner brukte de åpen ild for å signalisere til kystvakten da de trengte hjelp. Ilden spredte seg, og det samme gjorde panikken om bord. Da ble vekten forskjøvet, og båten gikk rundt. De fleste passasjerene var ikke svømmedyktige, og det var langt til havs.
Det var det første virkelig store massedødsfallet i den nye bølgen av båtflyktninger over Middelhavet.
Siden har det blitt flere. Krig i Syria, Libya, Mali og Nigeria, og et brutalt regime i Eritrea har drevet mange på flukt. Og EU har gjort det tilnærmet umulig for de fleste flyktningene å kjøpe flybilletter. Flere sørlendinger har fått føle på kroppen hvor håpløs situasjonen er.
To igjen
Luchia Ayaras datter Helen ble 36 år gammel. De siste to barna hennes, Nahom (11) og Heaven (13), befinner seg i Sudan, og det er lenge siden noen visste hvor faren deres befant seg, eller om han er i live.
— Når moren deres og søsknene er døde, har de ingen familie rundt seg. De befinner seg i Khartoum langt hjemmefra. Jeg har søkt om familiegjenforening, men det får jeg ikke, sier Ayara.
Fikk nei
UDI og barnevernstjenesten kan ikke kommentere enkeltvedtak som dette offentlig, men Fædrelandsvennen har gått gjennom brevene og vedtakene i saken.
— Noen ganger ber UDI om en rapport fra oss for en kartlegging i slike saker. Men det gjør vi ikke på selvstendig grunnlag, det er noe som skjer på initiativ fra UDI som har myndigheten på dette feltet, sier barnevernsleder Monica Brunner i Kristiansand kommune.
Undersøkelsessaken barnevernet gjorde, konkluderte med at Ayara som 67-åring ikke er i en livssituasjon der det er naturlig at hun tar seg av barn, som dessuten kan være sterkt traumatisert. UDIs vedtak legger til grunn at hun som mormor ikke er primæromsorgsperson. De henviser også i vedtaket til undersøkelsen fra barnevernet.
Hva skal jeg si til barna? Hvis jeg sier de ikke kan komme, er jeg redd de skal la seg lokke av menneskesmuglerne til å prøve veien over havet.
— Jeg forstår det ikke. Hva slags regler kan si det, når jeg er mormoren deres, og de er uten familie i Sudan? Jeg er den nærmeste de har igjen.
Hun besøkte de to barnebarna i Khartoum i fjor. De bor helt midlertidig hos en lokal familie der, og sover ikke på gaten. Men de har gått glipp av tre års skolegang, og spør hele tiden om når de kan reise videre.
Håper fortsatt
— Hva skal jeg si til barna? Hvis jeg sier de ikke kan komme, er jeg redd de skal la seg lokke av menneskesmuglerne til å prøve veien over havet. Jeg har ikke flere å miste. Jeg har ikke noe annet valg enn å gi dem håp.
Det lille håpet hun har er at norske myndigheter skal la seg overbevise om at det ikke er noen andre nære omsorgspersoner for de to barna i Khartoum eller Eritrea. Et dokument fra Eritrea er på vei, som hun håper skal gi saken en ny behandling.
— Jeg elsker jo Norge, og må tro på at det ordner seg, og at man klarer å se enkeltmenneskene i en sak som dette. Jeg vil at Nahom og Heaven skal få besøke sin mors grav i Italia, og leve trygt i Norge. Det vi trenger er hjelp, ikke gjerder, sier hun.
Vanskelig prosess
UDIs fagavdeling opplyser at foreldre med del i foreldreansvaret i utgangspunktet er «primæromsorgspersoner» for mindreårige. Barnebarna vil i et tilfelle som dette bli vurdert etter bestemmelsen om fosterbarn. For å komme inn under denne bestemmelsen må barna ha vært etablerte medlemmer av mormorens husstand i Eritrea.Dersom barnebarna har vært en del av en storfamilie, vil det bli vurdert om mormor har hatt omsorgen for barna i Eritrea fremfor andre slektninger.
Dersom det ikke er dokumentert eller sannsynlig at far er død skal det uansett mye til for at det gis familiegjenforening mellom mormor og barnebarna.
Videre må mormor rettmessig utøve foreldreansvaret for barna i henhold til hjemlandets lovgivning, og dokumentere at far er død eller at foreldreansvaret er overført.Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, blir det gjort en konkret helhetsvurdering av om det foreligger sterke menneskelige hensyn. I denne vurderingen er det igjen sentralt om mormor har hatt omsorgen for barna i Eritrea fremfor andre slektninger.
Ayaras problem er blant annet at ingen vet hvor barnas far har blitt av.
— Dersom det ikke er dokumentert eller sannsynlig at far er død skal det uansett mye til for at det gis familiegjenforening mellom mormor og barnebarna, sier UDIs talsmann John Olav Kroken.
Risikabel ferd med åtte måneder gammel baby, på vei til et nytt liv