I 15 år har vi lest overskrifter og sett bildet av en ung jente flimre over tv-skjermen, og undret oss over hvem som drepte en 20-åring.

Hun var kvinnen som aldri kom hjem, som brutalt ble slått i hjel noen hundre meter fra leiligheten sin, som siden ble funnet under et kumlokk ved Bore kirke. Men hvem var hun de 20 årene som hun levde? Hva var hun for andre? Hvordan var hun som menneske, som datter, søster, tante og venn? Som Tina?

Snakkes ofte

Fortiden er ofte et puslespill av mange minner, som tiden ubarmhjertig visker sakte ut. Hvor lenge er de døde nær oss? Som oftest er det stemmen til den døde som forsvinner først, uansett hvor glad du var og er i vedkommende, eller hvor desperat du forsøker å huske. Så klamrer du deg fast til minner, men oppdager etter hvert at du ikke lenger kan huske hendelsene helt klart. Jo lengre tid, jo mer må du anstrenge deg for å finne frem i sinnets dunkle korridorer, der fortiden er samlet som var den et kaotisk, nedstøvet arkiv.

Torunn Austdal Rasmussen har ikke hatt vanskelig med å holde liv i minnet om datteren. For hun husker en datter som var glad i mennesker, og som alltid viste omsorg for store og små. Hun snakker om datteren så ofte hun kan. Hun snakker med datteren når hun besøker graven, der også Tinas eldre søster ligger begravd. De siste dagene har hun brukt sosiale medier til å formidle sine følelser og tanker etter at fire menn ble arrestert og siktet, men mest har hun vist frem mennesket Tina. Slik hun husker henne.

15 år uten Tina.

År fulle av tomhet, savn og bitterhet.

Minnene

Så mange netter der hun har ligget våken og i tankene gått sammen med datteren over broen fra Stavanger sentrum til Grasholmen. Gått de siste skrittene med henne. Så datteren lyset fra leiligheten sin? Rakk hun å bli redd? Døde hun fort? Så mange spørsmål, men natten gir aldri noen svar. Og når savnet har blitt for sterkt, har hun kjent demningen i øynene plutselig briste.

Men ikke bare tomrom, årene etter har også vært fulle av livsglede. For i minnene ligger glede og kraft til å mønstre på selve livet når hverdagen blir for vond:

Tina som danser og spretter i sofaen, og moren sier at hun må slutte fordi hun er tre år og altfor stor til noe slikt. Tina ser forundret på henne og spør: — Er jeg våsken nå?

Tina på vei til den første skoledagen, litt nervøs, men mest forventningsfull.

Tina som trekker pusten dypt og blåser ut de fem bursdagslysene på kaken. Hurra for deg som fyller ditt år! Hurra, hurra, hurra!

Tina som hopper i sjøen og spruter vann mot fotografen når sommerglede skal foreviges.

Tina stolt og vakker konfirmant.

Hun som lo med hele kroppen. Livsnyteren som stortrivdes sammen med familie og den store venneflokken. Hun var tett knyttet til familien, særlig storebroren Tor Ove og hans kone, og sine tanteunger. En smilende og impulsiv jente som det var lett å bli glad i.

Slik var hun — og slik husker de henne, familien og vennene.

— Hun var en meget bestemt dame, og hadde meningers mot. Dersom hun var lei eller irritert, var hun ikke redd for å gi beskjed, sa moren da hun ble spurt for mange år siden om å tegne et bilde av sin datter. Og hun la til:

— Vi ble i godt humør av å være sammen med henne.

De to snakket sammen hver dag. Og de hadde mye å snakke om.

Skolegangen

Hun vokste opp på Hinna i Stavanger. Gikk på Jåtten barneskole, begynte på Hinna ungdomsskole, tok helse- og miljøfag på Randaberg videregående, utdannelse som omsorgsarbeider på Finnøy videregående. Hun var lærling i to år på Vågedalen sykehjem og i hjemmesykepleien. Hun fikk fagbrev som omsorgsarbeider. Da hun forsvant, var hun ansatt som omsorgsarbeider ved Vågedalen sykehjem med særlig ansvar for lærlingene. Hun trivdes blant beboerne, og var godt likt. Her fikk hun bruke sitt gode humør.

17 år gammel traff hun gutten som ble hennes kjæreste.

20 gode år

Torunn Austdal Rasmussen har mistet to døtre, Tina og Ann Elin. Begge ble 20 år, begge døde brått.

Kun 20 år?!

Hun tenker ikke på hvor lenge døtrene levde, men ser på seg som heldig som fikk ha dem i 20 gode år. De hadde korte, men rike liv. De var mye for mange.

Men er hun ikke bitter?

Hun har slåss mye mot bitterheten. Da hun kjørte forbi unge jenter langs veien, pyntet til fest, på vei for å treffe venner, glade stemmer og latter. Da hun så en liten jente med ryggsekken stå ved et fotgjengerfelt en kjølig høstmorgen, på vei til skolen, på vei ut i livet. Hvorfor fikk ikke Tina leve? Hvorfor drepe henne?

For mange år siden, da visne blader dalte mot bakken fra store trær i Kleppelunden, etter at hun hadde fortalt hvor glad hun var i våren, når trærne blir grønne, blomstene strekker seg mot solen, trakk hun pusten dypt. Stemmen var lav, men sterk. - Hvorfor er livet så urettferdig? Ingen må si at det er Guds vilje at jeg skulle miste jentene mine. Vil Gud at jeg skal ha det vondt?

En rettferdig dom

Hjemme har hun ting som var Tinas: klær, leker, bilder, skolebøker, papirlapper med små dikt. Det siste bildet som ble tatt av Tine: rett før hun ble drept fikk hun sertifikat. Tina stirrer alvorlig inn i kamera.

Hver ettermiddag tenner hun et stearinlys. Det lyser opp bildet av to jenter. - Jentene lever med meg, i meg. De er alltid med meg.

Så mange år med sorg og uvisshet, men aldri har hun gitt opp håpet om at den eller de som drepte Tina en dag vil bli straffet. - Den som tok livet av Tina skal få den straffen som vårt samfunn mener drapsmenn skal ha. Verken mer eller mindre, men er rettferdig dom.

Flere ganger i uka går Torunn Austdal Rasmussen over kirkegården. Føttene finner lett frem over gresset. Hun kommer ofte hit for å være sammen med døtrene. Noen ganger gråter hun, andre ganger smiler hun, eller snakker lavt til jentene sine.

Siden den uvirkelige natten for 15 år siden har hun tatt med seg små steiner fra reiser hun har vært på. Selv når hun vandrer på stranden, der jærhavet buldrer mot land og himmelen ofte er svart og dyster, leter blikket etter steiner som hun kan børste sanden av og gjemme i hånden.

Alltid to steiner, som hun plasserer forsiktig ved gravsteinen.

Én til Ann Elin.

Én til Tina.

Det kjennes alltid litt mindre vondt når hun er sammen med døtrene.

Fortsatt til stede

De som har møtt henne kan bli overrasket av styrken hun utstråler. Hun har sett lys i mørket, lys og glede. Livet er godt, livet er vondt. Hun klarer å bære sorgen, men vet ikke om hun noen gang vil lære seg til å leve med den. For tiden leger ikke alle sår, noen av dem vil for alltid blø historie om livet som var.

Selv om hun i perioder har famlet etter fotfeste i tilværelsen, har hun levd et aktivt liv. For få dager siden gikk hun ut av vervet som varaordfører i Klepp, men fortsetter for fullt i kommunestyret. Hun har gått på Viking sine kamper, reist på hytta og ferier sammen med ektemannen, vært sammen med barnebarna og holdt seg i form på turnen.

Mennesker dør. Men minnene - uansett hvor lykkelige, eller vonde de er, eller hvor mye vi må anstrenge oss for at de ikke skal gli ut av hukommelsen for alltid - danner fortellingen om våre liv.

Fortellingen om Tina vil, for dem som var mest glad i henne, for alltid være lys og varm og full av kjærlighet.

For Tina var så dyrbar, fra topp til tå. Fra den første trillende barnelatteren til den siste gangen hun ser henne i live.

Tina hjemme i døren i leiligheten i Stavanger. Hun skal passe hunden til moren.

Tina i blå dongribukse, rød fleecegenser, det lange, lyset håret bølger nedover ryggen.

Hun smiler bredt.

En høstdag for 15 år siden.