77 liv endte denne dagen. 142 ble såret i Oslo og på Utøya – mange skadet for livet. Livene til tusenvis av nordmenn ble endret for alltid.

UTØYA: – Her falt Johannes for gjerningsmannens skudd.

Einar Buø (55) fra Mandal betrakter stedet ved to trær litt nedenfor skolehuset sør på Utøya. Han har med seg oransje roser som han danderer fint bortover der sønnen ble funnet - fargen som var hans yndlingsfarge.

Einar Buø legger ned oransje roser på stedet der hans sønn, Johannes, ble drept på Utøya 22. juli 2011. Fargen var yndlingsfargen til Johannes. Bak Emma Martinovic fra Vennesla som ble truffet av ei kule mens hun svømte vekk fra øya. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Johannes skal ikke glemmes.

På linje med for eksempel 9. april, 8. mai eller for den saks skyld 17. mai er 22. juli en dato som er risset inn i den norske hukommelsen for alltid. Dagen da en mann, en terrorist, satte i verk en gjerning han hadde planlagt i åtte år. Først i regjeringskvartalet, deretter på Utøya.

Falt for kulene

Det er en solfylt junimorgen når Fædrelandsvennen plukker opp Einar Buø i Gustav Vigelands vei i Mandal sentrum. Han og kona Laila mistet Johannes for ti år siden - Elias sin storbror.

Johannes var den nest yngste som falt for kulene på Utøya - bare 14 år gammel.

Vi setter så kursen mot Vennesla for å hente Emma Martinovic. Hun var 18 år da hun flyktet fra gjerningsmannen, stupte ut i sjøen og ble beskutt. Hun ble truffet i armen og skadet, men klarte seg fordi en båt plukket henne og en 11-åring opp.

Daglig leder for Utøya AS Jørgen Watne Frydnes møter oss når vi ankommet Utøya. Her på vei opp bakken fra brygga. Foto: JARLE R. MARTINSEN

– Ellers hadde vi aldri klart oss, det var altfor langt til land fra der vi startet å svømme, forteller hun fra baksetet når vi kjører nordover og mot Utøya i Hole kommune.

Fra tragedie til noe positivt

Tanken er å minnes terrordagen slik en etterlatt og en overlevende opplevde det – og høre hvordan det gikk i årene etterpå. Det skal bli en vond og tankevekkende dag.

Men også fint å oppleve hvordan det er mulig å snu en bunnløs tragedie til noe positivt.

564 personer – de aller fleste ungdommer – befant seg på øya fredag 22. juli 2011. Det var AUFs årlige sommerleir, slik organisasjonen hadde avholdt helt siden 1930-tallet. Unge personer møttes for å drøfte og høre om politikk. Men minst like mye for det sosiale.

I 2011 tok leiren til allerede tirsdag 19. juli. Emma var fylkesleder for Vest-Agder AUF og dermed delegasjonsleder for gjengen som skulle til Utøya.

Totalt var det 24 personer fra Sørlandet som dro av gårde til leiren.

– Det var veldig gøy å komme til øya. Jeg hadde hørt mye om det i forkant og gledet meg skikkelig til å snakke politikk og ha sosiale aktiviteter, forteller hun.

Sterk fellesfølelse

Akkurat som med henne og tusenvis av andre, så er det Norges kanskje mest kjente miniferge som henter oss når vi ankommer landsiden av øya. MS «Thorbjørn» er naturligvis døpt etter Thorbjørn Jagland.

MS «Thorbjørn» har fraktet mang en ungdom med en politiker i magen til og fra Utøya (i bakgrunnen). Slik den henter oss - slik den også fraktet terroristen til øya 22. juli 2011. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Skipperen er også i dag den samme som førte gjerningsmannen til Utøya 22. juli 2011 - hvor han drepte hans samboer Monica Bøsei som en av de første. Hun var leder for leiren, slik hun hadde vært mange ganger før.

De første dagene av leiren i 2011 ble akkurat som en ungdomsleir skal være: Supergøy med en sterk fellesfølelse med deltakere fra hele landet.

Hit hadde også Johannes Buø ankommet fra Svalbard. Mandalsfamilien hadde for en tid flyttet til Svalbard, så Johannes representerte AUF for øya langt mot nord.

Her er Johannes med kameraten Erlend Foss Telstø på en skoletur på utsiden av Longyearbyen. Det er tatt april 2011. Foto: Privat

– Han hadde blitt medlem av det lokale AUF noen måneder i forveien. At det ble AUF var nok mest fordi det var det eneste politiske ungdomspartiet på øya, forteller Einar.

Ingen overraskelse

Så da Johannes i mai sa at han ville delta på sommerleiren, kom ikke det som noen overraskelse. Dessuten gledet det foreldrene at han ville engasjere seg politisk.

«Ja, er framme og har det bra, vil mest sannsynlig ikke ta telefonen på grunn av strømmangel, aktivitet, festing eller mangel på søvn. Vennlig hilsen Johannes. PS skal melde fra om skadene når de kommer ;-)», var meldingen han sendte hjem.

Når vi kommer denne gang, tar det rundt fem minutter med fergen ut til brygga på Utøya. Her bygger de ny kai, og Emma roper til arbeiderne at dette blir riktig så flott.

Einar Buø og Emma Martinovic foran hovedhuset med det etter hvert så kjente skiltet foran. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Tilrettelegger aktiviteter

Oppe i bakken er hovedhuset med stort skilt som det står Utøya på. Her møtes vi av daglig leder for Utøya AS, Jørgen Watne Frydnes. Han ble ansatt bare noen uker etter terroren og har som oppgave å tilrettelegge for aktivitetene på øya.

Dem har det ikke manglet på. For hvordan skulle man ta tilbake øya? Så i korte trekk er dette gjort:

  • Det er bygget et læringssenter som tilbyr et eget undervisningsopplegg for ungdomsskoler.
  • I kafébygget befinner de fleste fysiske sporene i seg sin mest synlige form. Et bygg er bygd utenpå lillesalen, deler av storsalen, toalettområdet og deler av korridoren. Hegnhuset heter bygget.
  • Ved minnestedet er det satt opp en metallsirkel med alle navn på de drepte.

10.000 unge kommer hit hvert år

Frydnes spanderer lunsj på oss i læringssenteret. Også en rekke skoleelever, blant annet fra Grimstad, inntar måltidet i senteret samtidig med oss.

– De lærer om det som skjedde 22. juli, men også om viktigheten av å bevare og styrke vårt demokrati, forteller Frydnes.

Han anslår at rundt 10.000 ungdommer er på øya årlig.

De kommer fra Holvika u-skole i Grimstad for å lære om demokrati og hva som skjedde 22. juli. F.v. Eivind Eskedal, Even Rytter Johansen og Matilda Ugland. Foto: JARLE R. MARTINSEN

– Alle er velkommen hit. Det er bare å ta kontakt for å få skyss, fordi ferga ikke går regelmessig. Det er ikke respektløst å komme hit, tvert imot. Ved å komme hit for å minnes og lære, viser du respekt, sier Frydnes med ettertrykk.

Mellom Stolenberget og Bolsjevika. Her gjemte flere ungdommer seg, men gjerningsmannen fant dem likevel. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Blir beveget

Vi starter vår rundtur med Einar og Emma på øyas nordside der Stoltenberget er. Her ble tre ungdommer drept, blant annet Syvert Knudsen (17) fra Lyngdal.

Like bortenfor, i området ved Stoltenberget og Bolsjevika, ble blant annet 17 år gamle Torjus Jakobsen Blattmann fra Kristiansand drept.

Einar vet hvor flere ble funnet døde i et slags hjørne i berget ved Stoltenberget. Han stanser opp og ser på stedet. Hva han tenker vet vi ikke, men han er tydelig beveget.

Einar og Emma plasserer roser i navnet til Johannes som falt for kulene 22. juli. Fire fra Agder døde her på Utøya denne dagen for ti år siden. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Vi fortsetter litt sørover langs vannkanten, forbi Bolsjevika, til vi går oppover mot minnestedet der metallsirkelen henger tilsynelatende i løse lufta.

69 navn er skjært inn, deriblant de fire fra Agder som mistet livet på øya terrordagen.

Friske blomster

I Johannes sitt navn har noen satt inn friske blomster. Einar blir igjen beveget og ikke minst glad. – Undres hvem som har gjort det, sier han.

Blomstene i navnet til Johannes Buø hedrer hans minne. Foto: JARLE R. MARTINSEN
Metallsirkelen med alle de dreptes navn henger slik som et symbol på samhold og at alle er like mye verdt. Ingen navn kommer først eller sist. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Emma foreslår at det kanskje er elevene fra Grimstad. I alle fall kan hun selv stikke oransje roser i bokstavene til Johannes, blomster Einar har med.

Navnene gjør et mektig inntrykk. Ved å gå rundt kan man i all sin gru ta innover over seg selve konsekvensene av gjerningsmannens handlinger.

– Det er jo helt tilfeldig at ikke mitt navn står her. Valgene jeg tok den dagen, var uten å tenke. Og skutt ble jeg jo, sier Emma stille.

Under minnestedet er det også røde blomster, formet som et hjerte.

Her langs Kjærlighetsstien flyktet hundrevis av ungdommer terrordagen. Emma og Einar går stille bortover, tause i egne tanker. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Glippet på Gro-talen

Vi går så videre langs Kjærlighetsstien der hundrevis av ungdommer løp for livet. Det er helt umulig å forestille seg scenene, men dem kan Emma snart fortelle om. Vi står da på nedsiden av hovedhuset på øyas vestside. Her er det et høyt berg ned mot sjøen.

Utfor her og nedover berget flyktet blant annet Emma. Det er like vest for hovedhuset på øya. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Hun begynner sin historie om morgenen 22. juli.

– Det hadde regnet tett hele natta, så alt i teltet var vått. Søvn hadde jeg knapt fått, så da jeg omsider sovnet, våknet jeg først ved 11-tida. Så da hadde jeg klart å glippe Gros tale, sier Emma og må smile.

Men hun var egentlig mest opptatt av å få tak i en tørr bukse, noe hun etter hvert fikk byttet til seg. Snart ventet en fotballturnering, før meldingen om eksplosjonen i Oslo kom.

Ungdommene ble rådet til å ringe hjem for å si at de hadde det bra.

Skudd som kinaputt

Emma og en venninne gikk så mot teltleiren da de hørte de første skuddene. De lignet kinaputt-lyder.

Langs Kjærlighetsstien ligger slike symboler fra etterlatte som vil hedre dem som ble drept. Foto: JARLE R. MARTINSEN

– Så så vi masse folk som sprang oppover. Ingen sa noe, de bare løp. Deretter skrek noen «løp, løp»! Så da løp vi, forteller hun.

Mest av alt var hun akkurat da irritert over å løpe sikkert fordi noen tullet med kinaputter. Selv var hun mest opptatt av å få ladet telefonen.

Men så kom skikkelige skuddlyder og dødsskrik. Alvoret i situasjonen rammet henne som et mageslag.

Gjemte seg i hule

– Vi løp derfra, sier Emma og peker mot hovedhuset. Hun gjør en sveipende bevegelse mot Kjærlighetsstien og berget nedenfor. Det er en sprekk i fjellet her som flere skled ned gjennom.

Fra hovedhuset i bakgrunnen flyktet Emma og flere andre nedover og mot sjøen. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Den gang trodde Emma at de gjemte seg mellom to fjellvegger, men Fædrelandsvennens dronebilder viser at det er en slags hule.

Det er første gang hun ser hvor de var disse skrekkminuttene.

– Vi så i alle fall bare himmelen fra der vi sto. Men vi hørte skudd hele tida, sier hun og ser nedover mot sjøen.

Denne ene sms-en fikk Emma sendt hjem til foreldrene før hun la på svøm for å komme unna kulene. Foto: .

Derfra sendte hun hjem til foreldrene meldingen: «Ikke ring, kun meld! Det er skyteepisode på øya. En som er kledd som politi og skyter. Vi vet ikke hvor mange de er. Alle er spredt i Auf. Jeg er med flere, vi er gjemt. Elsker dere alle».

Skutt etter

Sammen med flere andre la hun på svøm da de trodde gjerningsmannen kom mot dem. I vannkanten så hun en person med ansiktet ned i vannet. Hun snudde vedkommende og så et kulehull i pannen, det var ingenting å gjøre.

Nedover dette berget klarte Emma Martinovic å komme seg før hun og flere andre la på svøm. Like etter kom terroristen og begynte å skyte etter dem. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Emma svømte kanskje fem minutter da hun hørte skrik og skudd igjen. Hun vendte seg på ryggen og så terroristen stå i en fjellskrent.

Og: Han lo mens han skjøt etter folk.

– Latteren hørtes ut som et seiersrop, en slags triumfsang, sier hun.

Hun så at han systematisk valgte ut sine ofre, skjøt dem og at de falt i sjøen. Hun fortsatte å svømme på rygg, hun skulle i alle fall se hans ansikt om hun ble drept.

Skutt ble hun, truffet i armen, uten at det hemmet henne der og da fra å svømme videre. Det var ikke en alvorlig skade.

11-åringen

Etter en stund så Emma en gutt svømmende ved siden av seg. Han var 11 år og det viste seg å være sønnen til vaktmannen som aller først ble drept. Det sa han til henne.

– Og så sa han at han trodde alle politifolk var snille. Da ble jeg så lei meg at jeg begynte å gråte der ute i vannet, sier Emma.

Vi står stille en stund alle tre og samler oss over dette ufattelige dramaet som skjedde like ute i sjøen her. Men det er og blir umulig å skjønne på en slik vakker øy på en slik solfylt dag, det som skjedde.

Langs bergene rundt øya prøvde ungdommene å gjemme seg, ofte uten å lykkes. Gjerningsmannen fant altfor mange. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Siden ble Emma og gutten berget av en sivil båt.

Noen år etter møttes de to igjen. Det beskriver hun som veldig godt og nødvendig.

Drapet på Johannes

Det vonde for oss ti år etter er slett ikke over. På langt nær, for nå nærmer vi oss åstedet for drapet på Johannes. Sør på øya, litt øst for skolehuset, skjedde det klokken 17.41.

Selv beskrev gjerningsmannen at Johannes var sammen med en venninne her.

Emma og Einar ved stedet der Johannes ble skutt. Mellom disse to trærne ble han funnet. Foto: JARLE R. MARTINSEN

– I avhørene sa han at han kom opp mot der de to sto og at de skjønte at han hadde onde hensikter. Johannes skal ha sagt at venninnen skulle løpe, noe hun gjorde. Terroristen skjøt og drepte både henne og vår sønn, sier Einar stille.

Politibilder

Han legger ned sine roser. Han har sett politiets bilder om hvordan Johannes lå, kanskje er det det han ser i sitt indre, bøyd foran blomstene.

I kafébygget er det mange kulehull i veggene, beskrivende for det mareritt ungdommene hadde denne dagen. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Etterpå går vi videre til kafébygget der 13 ungdommer endte sine liv. Her er mest mulig bevart slik det var. Det er kulehull i veggen og tydelige spor der de har skrapt vekk blodet.

Blomster og bilder ligger langs gulvet her inne i storsalen der Gro Harlem Brundtland talte den dagen. På veggen er det en tidslinje over alt som skjedde. Mest av alt gjør sms-ene fra ungdommene til sine foresatte et sterkt inntrykk.

Blomster er lagt ned på gulvet i storsalen i kafébygget, trolig av pårørende som vil hedre de drepte. Foto: JARLE R. MARTINSEN

På nesten samme tid

Men det som virkelig setter et støkk i Emma og Einar, er at de på tidslinja leser at Johannes døde og Emma ble skutt etter i sjøen med få minutters mellomrom.

På veggen leser vi om klokken 17.40 til 17.52:

«Gjerningsmannen skyter etter leirdeltakere som svømmer vekk fra øya».

Og så:

«Gjerningsmannen dreper så to i skogen øst for skolestua».

– Det er ikke til å tro, sier Einar.

En hel vegg i kafébygget er dekket av tidslinjen over det som skjedde 22. juli 2011. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Vår tid på øya er etter hvert over. Emma forteller at hun fortsatt er preget av hendelsene. Hun går blant annet ikke på kino fordi hun føler hun ikke har kontroll uten fluktruter om noen vil angripe henne.

Drømmer om skyting

Bading er det også helt slutt på. Ofte drømmer hun at hun blitt skutt på.

– Men alt i alt har jeg det greit, sier Emma som har fått to barn som nå er fire og tre år. Dermed er det nok å gjøre i hverdagen og lite tid til å tenke på det som skjedde.

Bak og rundt dette pianoet i kafébygget ble sju mennesker drept. Flere andre ble skadet. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Einar dveler noen gang på hva Johannes ville ha vært i dag, 24 år gammel.

– Han trengte at det skjedde noe, så jeg liker å tenke at han kanskje hadde blitt noe innen militæret med mye action. Men det er ikke godt å si.

Takler dårlig bilde av ham

Ingen av de to vil snakke noe særlig om gjerningsmannen. Gjennom hele vår dag sammen sier de ikke hans navn en eneste gang.

De gruer seg til mulige utspill når tiårsdagen passeres. Etter dette kan han nemlig begjære seg løslatt.

Teltplassen anno juni 2021. For ti år siden bodde ungdommene her i sine telt på AUFs sommerleir. Foto: JARLE R. MARTINSEN

– Nå tror jeg jo han vil bli låst inne resten av livet, særlig fordi han er livsfarlig for oss alle. Men media skal vel igjen skrive om ham, klistre bilde av fyren ut over forsiden. Det takler jeg veldig dårlig, sier Emma.

Derimot snakker de gjerne om bakgrunnen for terroren og det tankegodset terroristen hadde – og muligens fortsatt har.

Nynazister i Markens

– Tenk at vi kan tillate at nynazister marsjere i Kristiansands gågate med politiet gående foran. Hvordan er det mulig, spør Emma.

Og Einar har formulert det slik i en kronikk i Fædrelandsvennen:

«Majoriteten av oss ønsker ikke et sorteringssamfunn. Fordi vi vet at det finnes bare én menneskerase. Og her er alle likeverdige. Men hvor mye vil og kan vi som enkeltmenneske overse av uakseptable holdninger og handlinger? Hvor mange lar vi falle utenfor, fordi vi ikke tør å gripe inn»?

Emma henger opp en lapp på «minneveggen» i kafébygget. Der står det: «La oss aldri glemme HVORFOR 22. juli skjedde. Hvilket hat som lå bak og hvilke ideologier som bygger dette hatet. Kunnskap er sterkere enn kuler». Foto: JARLE R. MARTINSEN
Utøya avbildet på vår tur. Det er en liten øy, i alle fall altfor liten til at alle 564 som var her 22. juli 2011 skulle klare å gjemme seg. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Blattmann: – Savnet er der hele tida

I årene etter 22. juli 2011 var Trond Henry Blattmann i Kristiansand en tydelig stemme for de berørte, ikke minst som leder for Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene. Han og kona Mette mistet Torjus (17) under terroranslaget på Utøya.

Han sier at det går greit når vi spør om hvordan det går i dag med ham og familien ti år etter.

– Vi prøver jo så godt vi kan å leve livet videre. Men det er klart at å oppleve å miste Torjus på denne måten endret våre liv for alltid. Savnet er der hele tida. Det er tungt å tenke på alt som ikke blir, men som kunne ha vært. Å se ham vokse opp til å bli en mann slik våre drømmer en gang var, sier Blattmann.

– Hvilke tanker gjør du deg i dag om vårt samfunn og hvordan 22. juli er blitt håndtert?

– Det jeg er aller mest kritisk til er at vi ikke har vært i stand til å ta et skikkelig og kontinuerlig oppgjør med høyreekstremisme som var selve motivet bak terroren denne dagen, sier han og fortsetter:

– Det var fantastisk flott med rosetog og å slå ring rundt vårt demokrati i dagene etter. Men så ble det stille og det er vanskelig å leve med. Vi trenger å debattere og snakke om voldsekstremisme i alle retninger, sier han.

Blattmann mener både media og politikere har sviktet på dette punktet.

Ut over det synes han jobben som er gjort på Utøya er helt fantastisk. Minnestedet Lysningen og særlig Hegnhuset som er bygget rundt kafébygget er strålende eksempler.

– Det er all grunn til å rose AUF, Utøya AS og daglig leder Jørgen Watne Frydnes for det som er gjort. De har maktet å snu dette til noe positivt, noe som er en stor trøst, sier Blattmann.