Sprek-deltaker Eva Kvelland føler seg som en av fotballspillerne på Tufte IL. Sprek-deltaker Eva Kvelland føler seg som en av fotballspillerne på Tufte IL. Foto: Tore André Baardsen

«Beina bønnfaller meg om to uker på hvilehjem»

Husker dere TV-programmet Heia Tufte ? Gjennom to sesonger ble en flokk ubehjelpelige og inkompetente fotballspillere trent opp til å møte et eliteserielag på den grønne matta. Sprek-prosjektet er løpingens svar på Tufte IL. Med et begredelig utgangspunkt, knappe tidsrammer og uoverkommelige mål, er likheten slående. Det er kanskje ikke mulig å slå de beste, men det er mulig å knappe inn på forspranget, slik Tufte IL gjorde da de sendte fem baller i kassa til IK Start i 2006.

Eva Kvelland, Sprek-deltaker Foto: Tore André Baardsen

I dag er det fire uker til Sommerløpet , og vi har trent i drøye to uker. Nå begynner jeg å merke at det nytter å prøve, selv for håpløse tilfeller og overdimensjonerte kontorrotter. Vi har hatt noen harde runder, spesielt på fellesøktene med løpetrener Finn. Mandag stilte vi skrekkslagne opp på intervalltrening med Kristiansand Løpeklubb, og etter seks drag i de grønne Sprek-t-skjortene, var det ingen som lenger lurte på hvem som representerte Tufte IL. Heldigvis betaler det seg også å være med på det grønne! Per i dag, fire uker før jeg skal løpe halvmaraton (sic!), er lungene i bedre form enn for to uker siden. Jeg har bedre kontroll på pulsen, og det føles lettere å løpe.

På den annen side bønnfaller beina meg om to uker på hvilehjem. Sånn sett stemmer formen overens med løpetrener Finns antakelser om at vår største utfordring ikke blir kondisen, men å rekke å få kroppen til å tåle belastningen. Selv om jeg fremdeles løper sakte , så knuser jeg nå dere som ligger på sofaen med fotball-VM i blikket og ei klissen hånd i sjokoladeskåla. Og som Tufte IL, så har jeg det gøy mens jeg gjør det. Jeg har all grunn til å gi meg selv et realt klapp på skuldra, men også et tupp i setemuskulaturen. Ingenting kommer gratis de neste fire ukene heller. Ikke for meg. Ikke for Svein. Ikke for Gro Hege. Og i alle fall ikke for løpetrener Finn.

Og til slutt, ukens opplevelse: Jeg beklager, Kristiansand; dere har mye fint, men dere har ikke Furulunden. Et hav av varmegrader, en håndfull kilometer og hundre prosent hjemmebane. Furulunden i Mandal. Min hjemby. Et mekka for joggesko og lårmuskler. Et utall brede stier med fast og flatt underlag, skog og hav — hånd i hånd, og alle muligheter for løper-og-rådyr-bilde. Jeg flyr gjennom furunåler, sjølukt og barndomsminner. Følelsen av å mestre, duften av å snart elske noe. Løpe. Sveve. Leve.