Fædrelandsvennen vet hva de gjør når de ikke velger én Sprek-person, men ei lita gruppe på tre. Jeg har vært noen dager i Danmark. Ferieturen ble bestilt for et halvt år siden, avtalt fri fra jobb og familie invitert med! Det har vært dager med blandede følelser. Å lese om Eva og Svein på nettet og avisen. Treninger med Finn, i like treningsdrakter, smilende og svette — i Kristiansand.
Jeg har loffet rundt, alene, i flate Danmark. Tar jeg for hardt i, kjenner jeg det for lite i musklene, er jeg mindre støl en jeg burde være, mindre enn Eva og Svein? Slik snakker en novise innen løping til seg selv. Jeg er nok ikke den beste samtalepartneren som finnes akkurat nå. Min mor og svigerinne forsøker å trøste meg ved å si at de egentlig synes jeg er ganske sprek, allerede. Min kjære, velmenende og elskelige mor legger til at hun faktisk tror jeg er ganske lett-trent. Ha, ha, ha… (LOL) Hvor henter hun inspirasjon?
«The Inner Game of Tennis» av Timothy Gallwey, er en bok som har gjort inntrykk på meg. Den ble selvsagt ikke lest i sportslig sammenheng, men var en del av pensum da jeg tok en svært spennende og krevende coachingutdanning for noen år tilbake. Boken omtaler nettopp hvordan denne negative indre dialogen, eller selvsnakket kan stoppes når idrett skal læres eller forbedres. Litt fritt etter hukommelsen synes jeg å huske at det for tennisens del handler om å holde øynene festet på ballen, da vet hånden selv hva som er riktig å gjøre. Mener også det var noe visualisering involvert. Budskapet i boken er i alle fall at man kan stole på at kroppen lærer og mestrer det den skal. Det handler om å komme i en avslappet, tilstedeværende tilstand, uten fokus på prestasjoner. Jeg har virkelig forsøkt Timothy, virkelig.
Skal jeg være ærlig, kjenner jeg litt på det — konkurranseinstinktet altså. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg liker å være på vinnerlaget i konkurransen som årlig arrangeres i forbindelse med jobbens sommeravslutning. I år besto den av de klassiske campingturgrenene ringspill, kubb, krokket, treffe badeball i bøtte med vann, vannhenting i små vannkanner, pluss et stablespill i finalen. Kjempegøy å være på vinnerlaget. High Five, jubel og gratulasjoner. En godt forberedt komité står som regel for seremoni og premieutdeling, heder og ære!
Skal jeg være helt ærlig liker jeg nok best å være god sammen med andre, og aller best å kjenne på fellesskapsfølelsen. Å være en del av ei gruppe som setter felles mål og utvikler stammespråk. Et flokkdyr som ler av de samme tingene som de andre i gruppa, som utveksler erfaringer om stølhet, bananspising og motorsagtrim (jadda, det er en del av sprekstammespråket). Alt dette har jeg for en kort tid tatt del i «long distance», per nettkontakt, og det blir ikke det samme. Blir liksom litt usikker på om jeg er helt med, er der jeg skal være? Så nå Eva og Svein, er jeg tilbake. Gleder meg vilt til å trene med dere i like drakter, sammenlikne «vondter» og le høyt av meg selv - sammen med dere!
Slik unngår du å bli skadet før Sommerløpet
- Dere kan fint løpe halvmaraton med dette O2-opptaket