Dørstokkmilen er et uttrykk som kan beskrive hvor vanskelig det kan være. Min antakelse er at fire av dørstokkmilens til sammen ti kilometere ikke er knyttet til selve aktiviteten, men om mangel på kunnskap om riktig bruk av riktig utstyr.
En side av saken er utstyrets funksjonalitet. Når det med ujevne mellomrom i folkehelsens navn slås opp i pressen at foreldre ikke tar barna med på søndagstur i skogen, har jeg uttalt høyt at akkurat dét kan da ikke være et problem! Jeg har imidlertid skjønt at det ikke er så enkelt. At selv søndagstur i skogen må læres. Jeg husker fra min egen barndom en far som med stor entusiasme, utholdenhet og kunnskap ledet an på søndagstur. Kart og kompass når det var nødvendig, riktig fottøy, og med ski som av til var riktig smurt.
Det må også føyes til at han hadde inngående kunnskap om hvor krevende løype vi tålte akkurat den søndagen, og som oftest visste akkurat når det var på tide å snu. En mor som, selv om jeg kommer fra et svært likestilt hjem når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, sørget for proviant. Som oftest i form av hjemmebakt grovbrød med egg. Du vil derfor ikke finne barn fra min familie i statistikken over de som aldri kommer på søndagstur i skogen.
- Det går i dass. Jeg føler meg slapp, og jeg er alltid sliten
På første Sprektreff står jeg i garasjen til løpetrener Finn og forsøker å se kul og sporty ut. For anledningen iført rosa topp, og helt innerst ny løpe-BH. Den siste med det talende navnet «Shock Absorber», og håper inderlig at den holder hva navnet lover. Dersom jeg skal være ærlig kjennes det litt i magen. Redselen for å dumme seg ut, ikke passe inn.
I følge min kjære, rause, allerede spreke, søster i Søgne, øker hennes dørstokkmil seg parallelt med avstanden til nærmeste skogsløype. Når «kondomdressen» er tredd på, er det om å gjøre å komme seg raskest mulig unna andres blikk.
«En lærepenge»
Gudene skal vite at ei gammel aerobicdame som meg vet at det har skjedd store forandringer i klesstilen på treningsfronten. Jeg har vært med på det meste av trender. Det finnes heldigvis ikke bilder av meg med badedraktliknende topp og leggvarmere. Dersom jeg hadde stilt opp i det samme utstyret på Elixia i dag, vil jeg anta at det hadde vært en tabbe på lik linje med å utfolde seg i slalåmløypa på Hovden iført dongeribukser.
Vi sprekdeltakere blir kledd opp i moderne treningstøy fra Trimtex, så faren for å dumme seg ut med feil klær er så og si helt annullert. Da gjenstår bare dørstokkmilens 6 siste kilometere, og de handler om selve løpingen.
Hvordan det står til med beina? Jo, takk for at du spør.