Ord kan bygge murer. Og de kan bygge broer. Vi trenger mer av det siste.
«Å markere Holocaustdagen er viktigere enn noen gang» skrev min gode kollega, forsker og historiker Thomas V. H. Hagen i en kronikk i Fædrelandsvennen på Den internasjonale Holocaustdagen 27. januar.
Han har helt rett, og i år har ARKIVET markert Holocaustdagen, ikke i tre dager som vi vanligvis gjør, men i seks uker.
Gjennom et tett og godt samarbeid med Den kulturelle skolesekken i Agder, FN-sambandet, Kulturdirektoratet og Kristiansand kommune har vi i januar og februar spilt forestillingen «Vi er tilbake» for 3.800 elever og lærere. For første gang er dessuten vår Holocaust-markering for voksne gjort i samarbeid med Kilden, Kristiansand Symfoniorkester og NRK Hovedscenen og er dermed tilgjengelig for hele landet.
Historiene vi forteller, gjør oss til dem vi er. Historiebevissthet, som ARKIVETs arbeid er tuftet på, er for meg å være bevisst på hvilke historier vi forteller. Hvilke vi ikke snakker om. Og hvorfor.
«Vi må snakke én gang om fortida og to ganger om framtida» skal Osmund Faremo ha sagt da ARKIVET ble grunnlagt som stiftelse. Senere fikk ARKIVET navnet «freds- og menneskerettighetssenter» som forplikter oss til å huske hvorfor vi snakker om historien. For når maner ordene «aldri igjen» oss som lever i dag til handling?
«Aldri igjen – er nå» og «Det du gjør nå, er det du ville gjort under Holocaust» er utsagn som preger nyhetsstrømmen til elevene som besøker oss. På sosiale medier blir de unge spurt hvordan de vil forholde oss til det som skjer i verden i vår egen tid. Kunnskap om historien kan hjelpe oss i dette landskapet.
Å kreve at ungdommer med røtter fra Midtøsten skal bry seg om europeisk historie mens deres egen verden brenner, er å forvente mye av dem.
Å sammenligne det som skjer i Israel og på Gaza i dag med nazismenes industrielle folkemord, er ikke konstruktivt. Ingenting kan måle seg med nazismens grufulle «endelige løsning» eller konsekvensene den hadde, og fremdeles har, for millioner av menneskeliv. Det betyr ikke at vi skal møte dagens menneskerettighetsbrudd med passiv stillhet. Historien gjentar seg ikke. Den fortsetter. På sin egen, unike måte. På vår vakt.
Er det noe Holocausthistorie lærer oss, er det at vi ikke kan være likegyldige. Under 75-års markeringen for frigjøringen av Auschwitz, minnet historiker og Holocaust-overlever Marian Turski oss om at Auschwitz ikke falt ned fra himmelen. Et ufattelig, tusenårig jødehat fikk vokse vilt. Antisemittismen lot grenser flyttes millimeter for millimeter til menneskeverdet ikke lenger hadde noen plass i samfunnet. Turskis bønn til publikum var å fortsette kampen mot gruppehatet i dag – uansett hvilken form det tar og hvilken gruppe det rettes mot.
«Hvorfor bryr dere dere så mye om historien og så lite om hva som skjer med oss» er ikke et uvanlig spørsmål fra ungdom som besøker ARKIVET. Å kreve at ungdommer med røtter fra Midtøsten skal bry seg om europeisk historie mens deres egen verden brenner, er å forvente mye av dem. Og det gjør vi. Vi forventer at alle regionens elever skal bry seg om Europas og Norges svik mot jøder og andre minoriteter under andre verdenskrig.
For å komme en spesielt utsatt gruppe ungdommer i møte, valgte jeg på årets Holocaust-markeringer å ha med to dyktige scenekunstnere med røtter fra Palestina. Med den største selvfølgelighet formidler disse to kunstnerne viktigheten av å lære om, og å lære av Holocausts historie. Det eneste de forventer tilbake, er at et menneskerettighetssenter også tar tydelig avstand fra menneskerettighetsbrudd begått i vår egen samtid – uansett hvem de begås mot. At det i dag oppfattes som kontroversielt å velge side med grunnleggende menneskerettigheter for sivile på begge sider av en krig, sier hvor viktig det er å gjøre nettopp det.
Etter første forestilling av «Vi er tilbake» kom en elev fra Midtøsten gråtende bort til meg og sa: «Takk for at dere gir meg håp. Når jeg får se jødiske og palestinske historier formidlet fra samme scene, tror jeg på at fred er mulig».
Fred er mulig når mange nok tror det er mulig. En skritt i riktig retning er å bli flinkere til å lytte til hverandre. «Snakk med dem som er annerledes enn deg» var musiker og Auschwitz-overlever Anita Lasker-Wallfischs viktigste beskjed da jeg møtte henne som en del av forberedelsene til årets markeringer. «Det vesentlige er ikke hva vi gjør på minnedagene. Det vesentlige er hva vi gjør i hverdagen» sier hennes datter, forfatter og psykoterapeut Maya Lasker-Wallfisch. «Og i hverdagen, da må vi stå stødig i midten», påpeker rabbiner Lynn Claire Feinberg som også markerte Holocaustdagen sammen med oss.
Å markere Den internasjonale Holocaustdagen er viktigere enn noen gang. Vi skal aldri slutte å minnes og hedre ofre, overlevende og etterkommere. Og vi må aldri slutte å la dagen minne oss om vårt eget ansvar for å bekjempe alle former for gruppefiendtlighet og -hat. Hver dag.
Arkivet-ansatt ut mot egen arbeidsgiver
Hva i all verden foregår på Arkivet?