Medieytringer og nyhetssaker de siste ukene viser at lærere, politikere, kommuneansatte og samfunnsinstitusjoner som til daglig arbeider med nettopp historieformidling og fredsarbeid, vakler. Arendal kommune trakk seg fra et samarbeid rundt Holocaustdagen i år. Kristiansand kommune var også i tvil om det var mulig å gjennomføre et bredt undervisningsopplegg for skoleelever om Holocaust akkurat nå. Dette var bakgrunnen for ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter foreslo å tone ned Holocaust og heller vektlegge at dette skulle være en markering for menneskeverd. Reaksjonene har vært sterke. Vaklingen i Kristiansand ble, med rette, kritisert som «pinlig» av Aftenposten på lederplass og som «dypt forstyrrende» på kommentatorplass i Fædrelandsvennen. Vaklingen var urovekkende. Men kan tross alt brukes som konstruktiv inngang til læring.

Vaklingen i Kristiansand ble, med rette, kritisert som «pinlig».

7. oktober skjedde det største angrepet på jøder siden Holocaust. Selv om sjokket var størst i Israel, har angrepet ført til frykt blant jøder i hele verden. Angrepet har utløst et traume uten sidestykke i israelsk historie. Hamas-angrepene som fant sted dypest inne på israelsk territorium, lå ca. 15 km fra grensen til Gaza. Avstanden fra Gaza til storbyområdet rundt Tel-Aviv, er bare ca. 60 km. Etter at krigen har vart i over hundre dager holdes fortsatt 136 gisler i Gaza.

Økende antisemittisme og jøder som spesielt utsatt minoritet

Det internasjonale bakteppet er dystert, med økning i antisemittiske ytringer og handlinger i en rekke land. Det er ikke bedre i Norge. I en fredsdemonstrasjon i Oslo 28. oktober ble det viftet med et stort israelsk flagg med dødninghode istedenfor davidsstjerne. Dette må vi tåle i ytringsfrihetens navn. Men det var sjokkerende å se dette flagget i bruk i en «solidaritetsmarkering» anført av blant andre Den norske kirke, Amnesty og Redd Barna. Antisemittiske stereotypier har sirkulert i norske aviser og i retorikken til norske politikere på alle nivåer. Spesielt gjelder dette antisemittiske myter om gjengjeldelse og overlegenhet («Guds utvalgte folk»).

Historien har vist at jøder er spesielt utsatt. I tillegg er jøder en veldig liten minoritet i Norge, og trenger derfor en særlig beskyttelse. Det mosaiske trossamfunn har ropt varsku om at norske jøder aldri før har vært så redde. Dersom man ser på det norske samfunnet utenfra, kunne man komme i skade for å tro at bruk av jødiske symboler var forbudt i offentligheten. Grunnen til deres usynlighet, er frykt. Dette kan vi, som samfunn, ikke leve med.

Trivialisering av Holocaust

Pandemien førte til oppblomstring av konspirasjonstenkning og nye former for antisemittisme. Antivaksere tok i bruk gul davidsstjerne for å markere en offerposisjon. Dette kan ses som uttrykk for et forsøk på å gjøre holocausterfaringen til noe trivielt, noe som kan sammenlignes med alt mulig. Israels FN-ambassadør bar en gul davidsstjerne med teksten «Never Again» i FN 30. oktober, og sa han skulle fortsette å bære den til alle de israelske gislene var løslatt. Han ble kraftig kritisert av direktøren ved Holocaust-museet Yad Vashem i Jerusalem, som mente at dette var å vanære ofrene for Holocaust og staten Israel.

Det bør ikke være tabu å diskutere hvorvidt det finner sted et folkemord i Gaza akkurat nå, men dette gjør det ikke mindre viktig å lære om Holocaust.

Krigen i Midtøsten har også bidratt til å forsterke tendensen til at Holocaust bagatelliseres eller også – i ekstreme tilfeller – gis et positivt innhold, med slagord av typen: «Hitler didn’t finish the job». I november meldte Jerusalem Post at en kaffesjappe i Jordan selger en ‘Holo-gosta coffee’ pyntet med brennende davidsstjerne-marshmallows. I den digitale tidsalder spres denne typen informasjon og memes til hele kloden i løpet av minutter. Den voldsomme hatretorikken som preger regionen der krigen foregår, blir dermed en del av polariseringen og virkeligheten også i Norge.

«Vanskelig» historie

At det er særdeles viktig å markere Holocaustdagen i år, betyr ikke at dette er en enkel oppgave for lærere og andre formidlere. Det er viktig å anerkjenne at det fins en narrativ konflikt mellom ulike oppfatninger av situasjonen i Midtøsten, dens årsaker og konsekvenser. Mange norske skoleelever er direkte eller indirekte berørt av den pågående krigen. Det er også viktig å anerkjenne at muslimer i Norge opplever økt muslimfiendtlighet. Freds- og menneskerettighetssentrenes viktigste oppgave er å formidle historisk kunnskap. Flere av sentrene har utviklet ressurser til bruk i holocaustformidling. Ett tips er å unngå å stemple dette temaet som spesielt vanskelig. Det kan blokkere for innsikt og føre til avmakt. Alle konflikter er komplekse. Palestinere og arabere har ingenting med nazistenes forsøk på å tilintetgjøre Europas jøder å gjøre.

Aktualiseringens dilemma

Å bruke historisk kunnskap som grunnlag for nåtidsorientering og reflekterte handlingsvalg må ta utgangspunkt i at historisk kunnskap også har en verdi i seg selv. Det er viktig å lære at Holocaust skjedde. Årsakene til at Holocaust skjedde, kan gjøre oss i stand til å gjenkjenne faresignaler på andre folkemord. Sånn sett bør det ikke være tabu å diskutere hvorvidt det finner sted et folkemord i Gaza akkurat nå, men dette gjør det ikke mindre viktig å lære om Holocaust.

Sammenligning kan være en svært fruktbar tilnærming i historisk forskning og undervisning. Men noen ganger blir sammenligning helt galt, som når undervisning om Holocaust knyttes til Israels politikk i dag. Da er vi nær ett av FNs mål med den internasjonale minnedagen for Holocaust: ved siden av å lære om og av det som skjedde og å minnes ofrene, er formålet å bekjempe relativisering og fornektelse av holocaust. I januar 2024 framstår dette som viktigere enn noen gang.