Myten om en tykk kvinne

Jeg er en voksen kvinne som har vært overvektig helt fra barndommen. Noe som har ført til utenforskap, mobbing og selvfølelse helt på bunn.

Jeg fikk tidlig høre at jeg var en verdiløs tjukkas. Helt fra jeg var en liten jente ble jeg ansett som dum og mindre verdt bare på grunn av vekten min, og allerede som 8-åring hatet jeg kroppen min.

Siden overvekten har stått mellom meg og livets mange muligheter, har jeg gjentatte ganger forsøkt å be om hjelp for å bedre helsen min.

Jeg blir stort sett møtt med at det hele handler om å bevege seg mer og spise mindre – og at det er jeg selv som må gjøre jobben, alene.

Det er ingen hemmelighet at vi som er overvektige, ofte får skylden for vår usunne helse og vekt. Fordi oppskriften på vektnedgang tilsynelatende er så enkel.

Vi blir ofte fordømt i samfunnet – og i helsevesenet. Det fører til skyld- og skamfølelse, og blir til nok et stort hinder på veien mot et friskere liv.

Jeg vet jo alt dette, det er når jeg får beskjeder som dette, at problemene tårner seg opp og jeg ender opp med å føle meg enda mer mislykket.

Som om jeg ikke bare er overvektig, men dum i tillegg. Jo flere ganger jeg får denne beskjeden, blir alt jeg ble fortalt i barndommen sant, jeg er bare en dum verdiløs tjukkas.

Selvsagt finnes de som mangler grunnleggende kunnskap om kosthold, trening og helse. Men tro meg, når jeg sier at de fleste overvektige på et eller annet tidspunkt har googlet «hvordan gå ned i vekt». Vi har lest og prøvd det som er å lese om alle dietter og slankemetoder. Vi vet at det handler om å spise mindre og bevege oss mer. Færre kalorier inn, flere kalorier ut. Vi har hørt det, og vi har lest det.

Når dette er det eneste rådet jeg får når jeg har tatt opp overvektsproblematikken min hos fastleger – ja, da lar jeg jo heller være å gå til fastlegen.

I en fersk rapport fra Kantar (mars 2023) kommer det frem at mange med overvekt aldri snakker med noen, heller ikke fastlegen sin, om problemer knyttet til vekt og helse.

Jeg deltok selv i studien og på frokostseminaret «en større samtale», der vi delte våre erfaringer.

Det som gikk igjen, er at vi blir stigmatisert. Det er vår skyld at vi er overvektige, for ikke å snakke om at løsningen er såre enkel for å gå ned i vekt. Ikke minst at alt ansvaret kun hviler på våre skuldre, og at vi må gjøre hele jobben alene.

Vi trenger hjelp. Hjelp til å lære hva som er en normal middagsporsjon – og hva den bør inneholde. Hjelp til å finne ut om det kan være medisinske årsaker som gjør at vi er disponert for overvekt, eller om vi kan ha psykiske plager som er direkte linket til trøstespising og fedme.

Sosialøkonomisk status er også en faktor; et par joggesko og en allværsjakke kan velte lasset for mange. Dårlig råd er også skambelagt. Man sitter ikke på legekontoret og forteller at man ikke har råd til turklær eller et abonnement på treningssenter. For vi trenger sannsynligvis tett og god oppfølging på treningsfronten også. Det koster penger, masse penge for mange.

Eller så må man oppsøke lege, brette ut sin sårbarhet og vente i kø – og håpe man er en av de heldige som kvalifiserer til et gratistilbud/lavterskeltilbud i kommunen.

Det som reddet meg, var et ærlig brev til en ny fastlege.

Jeg fortalte om overgrepene jeg ble utsatt for som barn, om mobbingen, om den lave selvfølelsen. Mens vi satt der og gikk gjennom brevet, knakk jeg plutselig helt sammen, tårene trillet nedover kinnene, de ville bare ikke slutte.

Først da ble jeg sett, hørt – og først da fikk jeg hjelp.

Å få bukt med overvekt handler om så innmari mye mer enn å telle kalorier. I mange tilfeller må det graves dypt for å finne årsaken til at vekten stadig øker. Her har helsepersonell svært gode muligheter til å bidra til endringsprosesser, så lenge hjelpen tilpasses den enkelte. Så lenge man er nysgjerrig og interessert. Så lenge man innrømmer at man ikke alltid sitter på en enkel oppskrift. Det finnes ikke kun ett fasitsvar med to streker under, som passer for alle.

Historien bak hvert enkelt menneske er unik og samtidig så sammensatt, selv om problematikken tilsynelatende ser lik ut på utsiden.

Selv klarte jeg å gå ned nær 50 kilo uten slankeoperasjon, eller slankemedisin, men det var først etter at jeg ble sett – på ordentlig – av fastlegen.

Etter at jeg fikk fortalt hele min historie, slik at han forsto. Først da fikk jeg en fantastisk tett oppfølging og hjelp til en varig livsstilsendring.

Først da kunne jeg begynne å tenke på å telle kalorier – og se den gode effekten av det. MEN det slutter ikke der, man må konstant jobbe mot kroppen for å holde på nye gode vaner.