Du har kanskje tenkt at vi må forstå at det ikke er barna som bestemmer, at vi må våge å være tydelige foreldre? Lære oss å sette grenser? Kanskje har du nikket gjenkjennende når noen hevder at dagens unge har blitt for skjøre og må begynne å ta seg sammen?

Det kunne sikkert vi også ha tenkt…hvis vi ikke var skolevegrernes mødre.

Vi vet også veldig godt at det er opplæringsplikt i Norge. Vi er smertelig klar over at det beste for de fleste barn er å tilbringe hverdagene med jevnaldrende i sosialt og faglig fellesskap. Akkurat som deg setter vi grenser, stiller krav og er tydelige når det trengs. Vi tilbyr rause mammafang, varme klemmer og tåretørking på tunge dager, og koser oss med latterkuler eller crazydans på stuegulvet på dager der sola skinner.

Vi er mødre til barn som er høyt og lavt, og barn som helst vil forsvinne i mengden, barn med lærevansker og barn med høyt læringspotensiale, barn med ingen venner og barn med gode venner, barn med og uten diagnoser. Vi er mødre til barn som er glad i fotball, sykling, tegning, klatring, dans, gaming eller teater. De har til felles et høyt ønske om å klare å være på skolen, akkurat som andre barn.

Altfor ofte må vi i stedet kjempe med nebb og klør for å få hjelp, bli trodd og tatt på alvor.

«Skolevegring» er misvisende begrepsbruk som hinter om uvilje fra barnas side. Viljen er så uendelig stor, men de mangler verktøyene for å få det til, og skolen oppleves ikke som den trygge mestringsarenaen den skulle ha vært. Noen har levd med mobbing og utestengelse fra medelever, kanskje ikke tatt på alvor fra skolens side. Andre har opplevd krenkelser fra de voksne som skulle ha vært deres trygge havn. Noen går på nederlag etter nederlag i skolehverdagen fordi de ikke får tilretteleggingen som kunne ha gitt dem mestringsopplevelser.

«Ufrivillig skolefravær» er derfor et langt mer dekkende begrep. Fraværet er nettopp det – høyst ufrivillig.

Som foreldre gjør man selvfølgelig feil. Det gjør du, det gjør vi. Det som er vondt for oss som har barn med ufrivillig skolefravær, er at vi ofte kjenner på et stigma. Det er så lett å dømme når man ikke har gått en mil i den andres sko… Selvfølgelig har vi, som andre foreldre, gjort feil. Men vi har også gjort veldig, veldig mye riktig. Vi er ikke veike, feige og unnvikende, men råsterke damer som går i krigen for barna våre. Vi fyller ut skjemaer, skriver søknader og går i møte etter møte med x antall instanser. Vi treffer fantastiske enkeltmennesker i systemene som møter oss og barnet med varme, anerkjennelse og løsningsorientering – de gangene vi vinner «lottotrekningen».

Altfor ofte må vi i stedet kjempe med nebb og klør for å få hjelp, bli trodd og tatt på alvor. Hjelpeinstansene er overbelastet, byråkratiet tungrodd, og en kan bli møtt med kunnskapsløshet, forutinntatthet og mistroiskhet. At skoler i en del tilfeller ulovlig melder foreldre til barnevernet sier vel sitt… Vi mødre sitter altså ikke hjemme i den myke sofaen vår og duller med barna våre, vi kjemper, kjemper og kjemper – for de kjæreste vi har.

Vi er ikke bare mødre. Vi er også arbeidstakere. Vi representerer seniorrådgivere, barne- og ungdomsarbeidere, spesialpedagoger, laboratorieledere og universitetslektorer. Vi er fagpersoner som stortrives i jobbene våre og gjerne vil bidra mest mulig til samfunnet. Men vi har stått i kampen lenge, og vi er slitne. Det får konsekvenser for vår deltakelse i arbeidslivet. Noen av oss er sykmeldte, noen får arbeidsavklaringspenger, og noen mottar pleiepenger for å ivareta barnet. Vi skriver ikke dette for at du skal synes synd på oss. Men vi vil veldig gjerne at du anerkjenner den krevende situasjonen vi står i. Å bli satt i bås er ikke godt for noen.

Elevombudet rapporterer om økende antall henvendelser relatert til skolefravær, og i skoleåret 2021-2022 berørte én av tre saker til elevombudet ufrivillig skolefravær. Ifølge FHI har 3 prosent av norske skoleelever ufrivillig skolefravær. Dette er alarmerende, men på grunn av mangelfull og varierende registrering av slikt fravær er det dessverre grunn til å tro at enda flere barn og familier befinner seg i denne krevende livssituasjonen. Vi foreldre til barn med ufrivillig skolefravær er mange. Dersom du er i samme situasjon, er du ikke alene. Vi har derfor nylig etablert et lokallag av En skole for alle, en forening som arbeider for barn som ikke finner seg faglig og/eller sosialt til rette i skolen. Vi vil arbeide for å spre kunnskap om ufrivillig skolefravær, skape faglige og sosiale møteplasser for barn, foreldre og fagpersoner, og særlig nå med de varslede kuttene i skolesektoren gå i dialog med politikere for å holde dette viktige temaet varmt. Bli gjerne med oss på laget!

Styret i En skole for alle, Kristiansand: Maria K. Myrann Hege B. Holter Valentina Nilsen Berit Jørgensen Ida B. Stavem