Det ropes varsko om psykisk helse blant barn og unge. Diagnoser, depresjoner og medikamenter. Skolevegring og deprimerte barn er reelt. Samtidig peker mange, som kan mye mer enn meg, på at helt normale følelser som man må gjennom, blir overdimensjonert og barn blir sykeliggjort.

Parallelt går debatter om dårlig oppmøte på foreldremøter, ildspåsetting, hærverk og skumle konsekvenser av å «snitche» til foresatte og lærere.

Må vi kanskje tørre å trekke litt lange linjer mellom valg vi som foreldre tar, og de konsekvensene det har for våre barns fremtidige psykiske helse?

Som småbarnsmor blir jeg bekymret. Jeg er usikker på hvordan vi skal oppdra et lite barn til å møte dette. En ungdom med sterk nok rygg til å bære motgang uten å skli helt ut. Hvordan i alle dager gjør vi det? Hvordan forbereder vi henne?

Kine Fredheim er bekymret for barna, og hvordan foreldre best kan oppdra dem til ungdom som tåler motgang. Foto: Privat

Foreløpig er hun skånet for det meste. Ingen kaller henne snitch når hun forteller oss om noe dumt som skjer i barnehagen. Ingen truer henne på Tiktok eller sier hun har feil jakke. Men at hun kommer til å måtte stå i det, tviler jeg ikke på. Og da er vår oppgave som foreldre å ha lagt et grunnlag som gjør henne robust nok til å tåle det.

Vi står heldigvis ikke med den oppgaven alene. De sier at «it takes a village» å oppdra et barn. Og det tror jeg stemmer. Årene hun nå har i barnehagen er formative. Det betyr i bunn og grunn at det er her man legger grunnlaget for hvordan barna håndtere livet som ungdom og voksne. Det er her, i tillegg til hjemme, de lærer å håndtere risiko, konflikt og mestring. Alt dette lærer de best gjennom fri lek.

Vår datter går på Alvejordet Steinerbarnehage. Der har barna hverken husker eller klatrestativ. De har trær og slengtau. De ansatte tilrettelegger og deltar, men en viktig del av pedagogikken er at voksne er til stede, ikke aktivitetsledere.

Det samme gjelder i de ulike naturbarnehagene i Kristiansand. Ved henting finner man som regel barnet sitt i toppen av et tre, eller inni en busk. Kliss våte og med gjørme fra topp til tå. Men de er varme og lykkelige. Og har plaster på fingeren fra spikking, munkelus i lomma og blod på kneet etter å ha sklidd på våte stein. Fulle av mestring og trygghet. Vi får ingen oppdateringer i app eller på mobilen. Barna må selv fortelle hva de har gjort i løpet av dagen.

I barnehagen er jeg trygg på at hun får de utfordringene hun trenger. Men når vi henter henne, er det vår oppgave som foreldre å videreføre denne tankegangen. Vi må la henne få være et barn i utvikling, uten å legge føringer ved å ha tettpakket program hver ettermiddag og helg.

Vi vil så mye for barna våre, og ser at de storkoser seg på svømming eller dans eller turn. Selv de aller minste. Men bør vi kanskje trekke i bremsen og si at hagen, oppgangen eller nærområdene er nok?

Jeg har et mål om at 2023 skal være et år uten organisert aktivitet. Et år hvor vi tar ting som de kommer og finner veien mens vi går. Litt som under pandemien, bare uten hjemmekontor og med åpne barnehager og skoler.

Jeg har et mål om at 2023 skal være et år uten organisert aktivitet.

Jeg tror nemlig vi må gå litt i oss selv som voksne. Både politikere og foreldre (som selvfølgelig ikke er to ulike grupper). Vi må tørre å spørre oss selv om det vi gjør ved å fylle våre barns hverdag med tilrettelagte aktiviteter og voksenstyrt sosialisering, fremmer eller hemmer barns naturlige utvikling.

Nye barnehager og lekeplasser er fantastisk flotte. De har trygge lekestativer og gummiasfalt så man ikke skal slå seg. Men hva skjedde med å klatre i trær? Er risikofaktoren i leken borte? Og kan konstruerte lekeplasser medvirke til å begrense barns naturlige utvikling? Jeg var på et foredrag med DNT en gang, hvor en leder uttalte at «altfor få barn brekker armen nå for tiden». Meningen var selvfølgelig ikke at de ønsket at barn skadet seg, men at risikoelementet i oppveksten er fjernet.

Jeg er litt bekymret for er at de konstruerte lekeområdene, kravene til læring i hverdagen og voksnes behov for å organisere hverdagen, fratar våre minste muligheten til å utvikle livsviktige egenskaper.

Og når jeg sier livsviktige, mener jeg det i ordets bokstavelige forstand. Kanskje vi må trekke pusten og se oss litt tilbake. Tilbake til en tilnærming til lek på barnets premisser. Jeg vet ikke, jeg bare spør…

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.