Så er det kanskje lett å anta at skolefravær er en sak mellom barnet, skolen og foreldrene.

Og i noen tilfeller, hvis tendensen oppdages, kilden identifiseres og årsaken identifiseres, så kan det kanskje være det. Dessverre er det ofte langt mer omfattende enn det. Og ofte rammer det barn som har nok belastning fra før.

Bare ordet «skolevegring» er stigmatiserende nok til at vi grøsser. De færreste liker ordet. Det dekker ikke situasjonsbeskrivelsen, og det legger ansvaret for situasjonen på barnet - som om skolefraværet er et bevisst valg fra barnets side.

Den feilslutningen har vi ikke råd til å ta. Barn velger ikke å stå utenfor fellesskapet skolen tilbyr, hvis de opplever at de har et reelt alternativ.

Dette stikker mye, mye dypere.

Barn med ulike former for nevrobiologiske diagnoser, som ADHD, autisme og Tourettes, er overrepresentert i gruppen med høyt ufrivillig skolefravær, og den gjenspeiles i en Facebook-gruppe jeg er medlem i. Her deler vi fortvilelse og håp, prøver å gi hverandre løsninger og kunnskap, og å finne måter å løfte problemstillingene.

Historiene jeg har lest, er ofte anonyme, selv i dette forumet. Temaet er så tabubelagt, så skambelagt, og det handler om barna våre. Det gjør at vi trår ekstra varsomt. Og det gjør også at bevisstgjøring om problematikken blir vanskelig.

Det finnes mange historier om skoler som henviser til barnevern, skolehelsetjeneste og PPT. Om barnevern som griper inn og traumatiserer traumatiserte barn ytterligere, skolehelsetjeneste som henviser til fastlege, fastlege og PPT som henviser til spesialisthelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten som henviser til spesialistkompetansemiljøer - og som sender ansvaret tilbake til skolene og foreldrene.

Ofte uten at alle etatene har funnet tid til å snakke sammen. Og ofte mens foreldrene står i skvis med egen jobb, kommune og NAV for at familien skal klare seg mens etatene prøver å finne tid til å snakke sammen. Samtidig har tiden gått. Et ungt liv har blitt mye eldre. Og veien tilbake til skolen har blitt lengre.

Dette er symptomatisk for alt som er galt med velferdssamfunnet vårt.

Vi må adressere dette problemet! Vi må tørre å snakke høyt om det! Vi må tørre å gi det et ansikt uten at det skal ramme barna som kjemper i dette hver dag. Og vi må tørre å bruke det begrensede språket vi har om tematikken for å sette temaet på dagsorden.

Og det er det jeg har valgt å gjøre.

Pandemien har dratt med seg mange tilleggsbelastninger for de mest utsatte. Den har mange ganger blitt omtalt som et forstørrelsesglass på allerede eksisterende samfunnsproblemer. Vi ser det uttrykt i dårligere psykisk helse, både hos barn og voksne, vi ser det i eksplosjonen av spiseforstyrrelser, også blant svært små barn, og vi ser det i det uspesifiserte skolefraværet.

Selv på individnivå handler dette om langt flere aktører enn barn, skole og foreldre.

Det krever en landsby å gi barna en god oppvekst. Det er litt av en kabal, og bare ett kort på feil sted kan være det som får løsningene til å stoppe helt opp og utfordringsbildet til å eskalere.

Nettverket til den enkelte familie og vår evne til å orientere oss i det, er helt grunnleggende for hvordan vi klarer å få hverdagen til å gå rundt. I dette nettverket finnes det ofte masse gode intensjoner, men i møte med byråkratiske saksprosesser og systemer, blir hjelpeapparatet gjerne en ekstrabelastning for barna og familiene som virkelig står i nok fra før, og vi står handlingslammet tilbake.

Jeg er verken pedagog eller psykolog, men jeg kan mye om hullene i velferdssystemet. Jo mer jeg graver i det, dess mer virker det som om velferdsmanglene fremstår i konsentrert form når det gjelder skolefravær.

Tidlig innsats er helt avgjørende, men hindres av manglende samordning. Hjelpen må komme fort, treffe der den trengs, og løsningene må være fleksible og dynamiske i forhold til den enkeltes situasjon.

Fra mitt ståsted virker det åpenbart at utstrakt bruk av BPA burde prioriteres til disse barna. Skolevegring er per definisjon en funksjonsnedsettelse, og de helsemessige konsekvensene er enorme.

Søknadsprosessene bør være overkommelige og saksbehandlingen rask. Der årsakene er sammensatte og vanskelige å luke bort, kan livsmestring og brannslukking være helt nødvendig som utgangspunkt for videre hjelp til disse barna.

Pleiepenger burde være tilgjengelig for flere, også de som ikke er tilknyttet spesialisthelsetjenesten. Unødvendige mellomledd i henvisningsbyråkratiet burde unngås. PPT burde få mer ressurser til å drive mer psykologisk oppfølging og miljøarbeid. Og familiene burde slippe å få enda flere skjemaer og enda flere instanser å forholde seg til.

Det handler om mitt barn og mange tusen andre. Og det handler om hva vi som samfunn har råd til å ofre for at barna våre skal kunne bli den beste utgaven av seg selv.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.