Dr. Tedros Adhanom Gebreyesus er beskrevet som en lavmælt mann men en sterk leder. Nå er han høymælt og roper til hele verden at nå vi få fingeren ut. Tedros har en usedvanlig «track record». Den unge legen fra Tigre-provinsen nord i Ethiopia var med i geriljaen som styrtet Mengistu Haile Mariam og det kommunistiske diktaturet i Ethiopia for 20 år siden. Deretter har han gått gradene i hjemlandet og endt opp som landets helseminister.
Verden må teste og Norge må teste. På Folkehelsas hjemmeside er politikken for testing og diagnostikk for Covid-19 begrunnet i detalj. Når man har begrenset antall test-kits tilgjengelig må man prioriterer de som trenger det mest. Og det er en viss logikk i at karantene og isolasjon ikke nødvendigvis avhenger av et testresultat. Men det norske folk er preget av dugnadsånd og solidaritet, og setter nå seg selv i karantene bare etter å ha vært i nærheten av et nys eller et host, uten at man vet om smittekilden har Covid-19. På denne tiden av året er det jo utallige andre årsaker til luftveisinfeksjoner. Ettersom vi ikke har kapasitet til å teste alle med symptomer, holder nå stadig større del av folket seg hjemme med selvpålagt karantene og noen kanskje uten grunn. Dette er ikke en antagelse. Jeg har nå siden søndag besvart innsendte spørsmål på Fædrelandsvennens nettside.
WHO bekymret: Mange land gjør ikke nok for å bekjempe virusspredningen
Jeg har fått en rekke spørsmål fra folk som spør om de skal sette seg i karantene etter kontakt med uavklarte host. Disse har ikke fått testet seg, og heller ikke den som hostet. Noen av disse virker som de har hatt langvarig luftveisinfeksjon fra før epidemien eksploderte i Norge, uten reiseanamnese. Enkelte virker som de trenger antibiotika-behandling, men forteller at de ikke vil belaste eller avvises av fastlegen, fordi det neppe er Covid-19 infeksjon. Skal ikke helsevesenet forholde seg til annet enn epidemien, spør noen. Hva slags råd gir jeg? Jeg ber dem prøve igjen om de ikke blir bedre og anmoder dem om fortsatt å være solidariske og isolere seg. Men så hva med alle dem de har vært sammen med den siste uken, skal de i karantene? Der er både sykepleiere, politi og gamle og sårbare individer. I dagens avis 17. mars sier fastlege Sebastian Bø at det virker som at mange ikke belaster fastlegen av solidaritet med de som virkelig trenger det. Han henviser til kommunens testsenter på Tangvall, og det skal jeg også gjøre.
Jeg har før sagt at vårt helsevesen ikke er bygget for en slik epidemi. Men nå må testkapasiteten utvides så snart test-kits er tilgjengelig og systemet kan klare testingen. Når er det antydet bot på kr. 20.000 for brudd på karantenen. Dette er bra for å vekke de som eventuelt ikke har forstått alvoret. Men hvordan skal det praktiseres? Gjelder dette også de som er i karantene uten at mulig smittekilde er testet? Vi vil kunne forvente nedgang i antall nysmittede, om medisinen virker. Da er det spesielt viktig å drive smitte-oppsporing, og helsevesenet vil kanskje få kapasitet når færre blir syke
Kronikken jeg skrev for en uke siden var utløst av den plutselige eksplosjonen og doblingen av nysmittede på et døgn. Jeg viste til hva kineserne har fått til med sine diktatoriske metoder, men trodde knapt at Norge kunne få til noe tilsvarende. Der tok jeg feil, vi er nå i karantene.
Budskapet mitt var da at vi trenger helsebyråkrater med sunn fornuft og et solidarisk folk. Det siste har jeg til fulle fått et dypdykk inn i ved å besvare folkets spørsmål på Fædrelandsvennens nettside. De som spør meg om hva de skal gjøre er usedvanlig solidariske. Nordmenn er så solidariske at vi reiser hjem fra hytta, selv før vi blir hentet av sivilforsvaret. Selv avbrøt jeg snømåkingen på taket på hytta på Hovden lørdag kveld etter klar melding fra min kone helsesøsteren.
I går var jeg på den ukentlige skogsturen med old-boys gutta, etter store protester fra våre kvinner. Så vi ble bare 5 på denne turen. Men vi holdt god avstand, hilste ikke i handa, selv ikke til Oddvar som feiret 85 år den dagen. Vi gikk med noen meters avstand og passet på det samme da vi rastet. Selv under pannekake-steikingen på bålet og pågående 85-årsdags feiring var vi forsiktige. Jeg hadde med sprit-tørk til utdeling før vi spiste. Det var det også andre som var på tur, men alle holdt avstand. Ingen stoppet og pratet. Og ei dame vi møtte tok en lang omvei i skogen og ropte: «Jeg er i karantene, kom ikke nærmere».
I bibelsk tid ropte de spedalske «Uren-uren». Vi er ikke langt unna. Vi må nå passe på at ikke hele folket ender i «brakkesyke». Jeg tenker spesielt på dem som ikke har det så greit hjemme og lengter tilbake til skole, barnehage og fritidstilbud. Derfor må vi teste flere slik at epidemien kommer under en viss kontroll og fortsette å ta oss av hverandre.
Svein Gunnar Gundersen,
Spesialist i infeksjonssykdommer Professor emeritus i internasjonal helse, UiA Tidligere forskningsleder, SSHF