Min gamle venn og kollega, Dr. Victor Maleyev, sjef for smittevernet i Sovjet-unionen på 80-tallet sa en gang: «Det er en evig kamp mellom smittestoffene og menneskene. Jeg er redd at mikroorganismene vinner, for de trenger ikke forholde seg til byråkrater».
Det sa han fordi han opplevde at Sovjet-myndighetene motarbeidet rådene fra infeksjonslegene. Jeg har dessverre mistet kontakten med Victor, men i dag tror jeg at han hadde sagt: «Nå trenger vi myndigheter som lytter til fornuftige helsebyråkrater for å bekjempe korona-pandemien». Heldigvis har vi slike i vårt land og i vår by.
Mange sier at helsemyndighetene har vært for forsiktige. Jeg kjenner mange av de røstene som er kommet i media, og vet at mange av dem alltid har prediket sær-standpunkter og hisset til panikk. Det er dette vi trenger minst nå. Vi som har gjennomlevd de siste 40 års epidemier og opplevd gjentatte hysterier både blant fagfolk og befolkning vet at hvis vi følger forsknings- og erfarings-basert kunnskap og gjør de rette tiltak har det gått bra til nå. Og i et demokrati vil ubegrunnede tiltak bare bli møtt med opposisjon og neglisjering.
Hverken sykehus eller helsetjenesten i Norge er rigget for dette. Norske sykehus har vært kronisk underfinansiert i årtier, og primærhelsetjenesten likeså.
Våre helsebyråkrater vet hvordan en epidemi kan stoppes. De har gjort det før, selv om det et par ganger har vært litt overdrevet. De vet at epidemiens ulike faser krever ulike tilnærminger. Dagen i dag, 11 mars, når dette skrives, gikk epidemien over i en ny fase. Jeg hoppet i stolen da det gikk opp for meg at antall registrert smittede hadde nær fordoblet seg siste døgn i Norge. Nå kan ikke all smitte forklares med import fra høy-endemiske områder som Kina og Italia. I løpet av de siste dagene har vi fått fler og fler tilfeller som vi ikke vet hvor eller hvordan er smittet. Altså er viruset nå ute i befolkning som ikke har vært ute og reist og vi kan bli smittet hvor som helst. Da er det ikke nok med karantene og isolering. I tillegg må vi alle akseptere personlig pålagt smitteoppførsel. Ingen kyssing eller klemming, ingen hånd-hilsen, hyppig håndvask og minst en meters avstand. Og møteforbud, reiseforbud osv. Alt det som vi er blitt servert i dag av sentrale og lokale myndigheter. Nå er det alvor, nå er tiltak pålagt med henvisning til smittevernloven.
I motsetning til panikk-hisserne bør helsebyråkratene lytte til kunnskapsrike virologer som Ørjan Olsvik, professor i Tromsø. Hans innspill er alltid nøkterne og kunnskapsbaserte. Det er et av hans budskap som jeg spesielt vil trekke fram: Et nytt virus avsvekkes hver gang det «passerer en vert», det vil si hver gang det smitter videre. Av denne enkle grunn vil en epidemi og tilmed en pandemi bli snillere og snillere etter hvert som tiden går. Dette er både et virologisk og et historisk faktum. Fra tidenes morgen har mennesket blitt utsatt for smitte med virus fra dyreriket. Med store mannefall inntil vårt immunapparat gjennom historien har begynt å beskytte oss. Men da europeere inntok Amerika, Australia og Grønland var det smitten de brakte med seg som beseiret lokalbefolkningen. De «innfødte» døde i tusentall av «europeisk» smittestoff som ble påført dem av kolonistene.
Statistikken for korona-pandemien viser at mindre enn 5% vil bli syke og dø, og det gjelder bare dem som har svekket immunforsvar på grunn av sykdom, immunterapi, kreftbehandling og lignende. Høy alder medfører også avtagende immunforsvar. Barn får nesten aldri alvorlig sykdom av virus, slik også denne gangen. Men de kan bidra til smitte. Og dødeligheten vil avta utover epidemien på grunn av virusets gradvise svekkelse.
Hvor lenge vil dette vare? Det er helt avhengig av hvordan vi oppfører oss. Hvis vi er solidariske og følger oppfordringene, som nå er pålegg med belegg i smittevernloven, vil vi kunne være kvitt epidemien før sommeren. Kineserne har nå kontroll etter 3 måneder. Men de har brukt metoder som vi aldri ville akseptere hos oss. I Kina ble ytterdørene sveiset igjen i boligblokkene der hvor smitten var størst, og beboerne ble tvunget til å holde seg hjemme. De fikk riktignok tilførsel av mat og drikke. Nå er det relativt få nye smittede i den delen av Kina. Men hvis vi ikke klarer å stoppe spredningen vil epidemien kunne vare i måneder og kanskje år, med den belastning det vil være på helsevesenet, sykehusene, intensivsengene og økonomien.
Jeg tror at det norske folk og sørlendinger er fornuftige og solidariske og vil følge de tiltak som pålegges, eller se til at alle gjør det. Mange frykter at respirator-kapasiteten vil bli oppbrukt. Hvis så skulle skje er jeg gammel nok til å huske at i krisesituasjoner er det mulig å assistere pusten mekanisk ved at en medarbeider sitter ved sengen og trykker på en ventilerings-bag som ambulansene bruker i akutt situasjoner. Da jeg begynte på Ullevål sykehus var det fortsatt en pasient igjen fra polio-epidemien som lå i «vippeseng», som hjalp han å puste. Vi har vært gjennom vanskelige tider før, men glemmer lett hva vi gjorde da. Det ville være en uforglemmelig læring for en lege- eller sykepleiestudent å sitte ved sengen og hand-ventilere en trengende corona-pasient.
Helsevesenet har begrenset tilgang på beskyttende engangsutstyr som smittefrakker, ansiktsmasker, visir osv. Da jeg begynte i dette faget ble alt utstyret brukt om igjen, fordi det kunne vasker og steriliseres. Men man må kanskje på de medisinske museene for å finne igjen slike ting, om en skulle trenge det.
Hverken sykehus eller helsetjenesten i Norge er rigget for dette. Norske sykehus har vært kronisk underfinansiert i årtier, og primærhelsetjenesten likeså. Sentrale helsemyndigheter må nå følge opp pålegg om smittetiltak med ressurser og mannskap. Når kommunelegen ikke har ressurser til å sjekke passasjerer med ankommende utenlandsfly, er det på tide med kreativitet. Kjevik flyplass ligger midt i en tidligere militærleir, hvor mannskaper kunne vært mobilisert. Men leiren er visst nedlagt på grunn av ressursmangelen i vårt rike land. Det er mange ting i en epidemi som maner til ettertanke.
