Paris, je t'aime!

Og igjen stilles spørsmålet: Hvordan kunne en slik katastrofe skje? De neste ukene vil nye opplysninger om terroristene og terrorhandlingene komme. Men mye vil vi nok aldri få svar på.

Min andre by

Jeg har hatt et av og på forhold til Paris så lenge jeg kan huske. Paris er byen jeg kaller «min andre by» etter å ha bodd der som ung, besøkt den utallige ganger og alltid lengter tilbake til. Jeg følte jeg «kom hjem» ved første besøk, og bestemte meg allerede da for at dette var byen jeg ville bo i. Jeg elsket alt ved Paris: Arkitekturen, maten, fortausrestaurantene, de smale gatene og de brede boulevardene, motehusene og «second hand-butikkene», musikken og litteraturen. Luktene og lydene fra byen da den våknet. Eller Paris by night. Lysenes by, byen som aldri sover.

Jeg flyttet til Paris og forsøkte å bli en del av det franske. Jeg fikk jobb som aupair hos en fransk familie, mens jeg prøvde å lære språket. Men jeg opplevde ganske raskt at jeg aldri ville passe inn. En nordboer som meg ble betraktet som både ukultivert og barbarisk, og ingen la fingrene imellom for å fortelle det til meg. Jeg ville bli en pariser. Men Paris ville ikke ha meg.

Annenrangs innbyggere

Jeg ble aldri inkludert i det franske fellesskapet, men jeg hadde et land jeg kunne flytte hjem til. Hva med dem som ikke har den muligheten og vokser opp som annenrangs innbyggere i randsonen av det franske? For det finnes også et annet Paris. Et Paris hvor mange mennesker ikke passer helt inn. Disse personene har en annen bakgrunn en den rent franske. De fleste har røtter i Frankrikes tidligere kolonier. Det er mennesker med afrikansk, arabisk eller asiatisk bakgrunn. Mange av dem er født i Frankrike, men føler seg ofte ikke som fullgode borgere.

Utenforskap, er et ord som er blitt mye brukt den siste tiden. Hva skjer med unge mennesker som lever på utsiden av et fellesskap? Menneskene jeg møtte i Paris var heldigvis av den fredelige sorten. De brukte sin «utenforskap» på en positiv måte. Gjennom musikk, kunst og mat bidro de til å utvide oppfatningen av hva som er Paris. Selv om de nok aldri vil bli oppfattet som helt franske, så er deres bidrag blitt en del av det nye multikulturelle Frankrike.

Innpass i ekstreme miljøer

Men det er ikke alle som har ressursene som skal til for å bruke utenforskapet som en fordel. Store sosiale ulikheter, arbeidsledighet og stigmatisering gjør at en rekke mennesker føler seg som annenrangs borgere. En slik følelse av fremmedgjorthet kan bidra til at unge mennesker lettere får innpass i ekstreme miljøer. Vi ser det også i Norge. Ekstreme krefter fra både islamistiske og høyreekstreme miljø finner sine rekrutter blant de som ikke finner sin plass i storsamfunnet.

Ingenting kan bortforklare eller uansvarliggjøre terroristene for deres grusomme handlinger. Men kan man likevel stille spørsmål om det er noe ved oss selv og vår måte å møte de fremmede på som kan forandres? På hvilken måte kan vi inkludere istedenfor å ekskludere. Hvordan gjøre ulikhetene til noe positivt?

Selv om min drøm om La belle vie i Paris brast, så besøker jeg fremdeles Paris så ofte jeg har mulighet. Men det er ikke bare Eiffeltårnet og Montmartre jeg oppsøker, men også nye bydeler med fremmede lukter og smaker. Det var også dette mangfoldet som terroraksjonen var rettet mot. Et Paris hvor fremmede kulturer, skikker og religioner møtes og utvikler seg. Det er dette Paris jeg elsker.

Et slag for Annika!