Gro Kvanvig

Alle vet at hvis man ønsker å gjøre en forandring, må man alltid begynne med seg sjøl. Eller, som man ofte gjør, sine barn. For det er jo sånn at man ønsker å oppdra sine barn til å bli samvittighetsfulle samfunnsborgere. Og for at å gi dem forståelse for at ikke alle barn i verden har det som norske barn, bestemte vi oss for å bli sponsor for et barn gjennom sos-barnebyer.

Vårt første «sponsorbrev»

Både jeg og barna var spente da vi åpnet vårt første «sponsorbrev». Våre tre gutter har navn som begynner på J. Så da sponsorbarnet het Jonah, var jevngammel med guttene og delte samme fritidsinteresser, føltes det et øyeblikk som det var en mening bak det hele. Vi mottok fine bilder av gutten samtidig som vi også ble oppfordret til å sende ham brev og oppmerksomheter.

Men sannheten er at det stoppet opp litt allerede der. Det har rett og slett gått trått å lære barna om likheter og ulikheter mellom barn i Kenya og Norge. De månedlige auto-trekkene til Kenya har gått sin gang, mens Jonah har mest fulgt oss som en dårlig samvittighet fra dag én. Det er derfor jeg med like stor overraskelse hver jul åpner et brev som begynner «Dear Mom». På perfekt engelsk skriver Jonah om hverdagen i SOS-barnebyen. I tillegg følger et brev fra Mrs. Mumbi som er «sponsorship coordinator» og forteller i detaljer om hans utvikling både på skolen og i fritiden. I tillegg har Jonah gjerne tegnet eller laget noe fint som vi kan henge på juletreet.

Skulle bli kjent

Det var som oftest i disse stundene det kom over meg at nå måtte jammen barna bli kjent med denne gutten. Og det er da jeg har delt med dem fra brevene.

«Se hvor fint Jonah har tegnet. Han er jammen god til å fargelegge på hele arket, han». Eller da barna ble eldre: «Nå kan dere tro Jonah er blitt flink på skolen. I tillegg hjelper han med småsøsken og vasker opp.» Noen ganger leste jeg også høyt fra Mrs Mumbis brev, «I have noted a lot of improvement in the way he arranges his wardrobe, neatly and orderly», da gjerne med henvisning til barnas organisering av sine «garderober».

— En skikkelig kjip fyr

Av en eller annen grunn begynte barna alltid å flakke med blikkene da jeg refererte fra brevene og vred seg unna da jeg trakk fram bildene av Jonah. Jeg syns rett og slett ikke de viste særlig stor interesse for barn i andre land og kulturer. Men da fikk jeg raskt til svar at de var lei av å høre om hvor perfekt Jonah var i alt. De syns han rett og slett virket som en skikkelig kjip fyr.

Det er da jeg skjønte at jeg hadde gjort Jonah til vår eget «syskenbarn fra Kenya». En fetter av han som i Prøysens legendariske tekst kom fra Gjøvik, «var skolemodent før det fylte fem» og «tok vandrepokal fire år på rad». For å kompensere for min egen dårlige samvittighet hadde jeg unnlatt å nevne Mrs Mumbis bekymringer for Jonahs mattekarakter og matlaging. Akkurat som syskenbarnet fra Gjøvik har Jonah blitt løftet ham fram som noe ekstraordinært, og avstanden mellom Kenya og Norge var blitt enda større.

Fortsatt på bunnivå

Auto-trekkene går fremdeles månedlig mellom Norge og Kenya. Samtidig som kulturforståelsen mellom de to landene er på samme bunnivå som det var for åtte år siden. Men det er ikke så farlig. Det viktigste er at Jonah får sine penger så han kan fullføre sin utdannelse. Det er der fokuset skal ligge. Så får vi heller finne andre måter å utvikle oss selv på.