Gro Kvanvig

Turen til Ungarn er planlagt i lang tid. I tillegg til ambassadebesøk skal vi innom ulike museum og institusjoner som arbeider med historieformidling. Et av temaene blir Ungarns vanskelige historie og behandlingen av de ungarske jødene under 2. verdenskrig. Men den vonde historien kommer allikevel i skyggen av den krisen som utspiller seg i Ungarn i disse dager. Vi har alle sett bilder av syriske flyktninger på togstasjonen i Budapest. Er det mulig å fokusere på tidlige tiders grusomheter når virkelighetens urett skjer rett foran øynene våre?

Behovet for hjelp øker

I skrivende stund vet jeg ikke helt hva slags situasjon vi kommer til å møte i Budapest. Omstendighetene for flyktningene forandrer seg fra dag til dag. På samme måte som i Norge, har det også i Ungarn blitt organisert grupper hvor vanlige folk stiller opp på ulike måter for flyktningene. Samtidig kommer det stadig til nye flyktninger til og behovet for hjelp øker. Internt på Arkivet har vi diskutert hvordan vi skal forholde oss til krisen når vi kommer dit. Er det mulig å hjelpe og hva kan vi egentlig gjøre?

Det var enklere da flyktningkrisa var noe som foregikk langt borte. Nå føles plutselig alt veldig nært.

Det var enklere da flyktningkrisa var noe som foregikk langt borte. Nå føles plutselig alt veldig nært. Og noe vi må forholde oss til enten vi vil eller ei. Flyktningkrisa er derfor blitt et viktig tema i valgkampen. Det er en bred politisk enighet om at vi skal hjelpe. Spørsmålet er bare hvor. Et av de fundamentale spørsmålene politikerne diskuterer er om vi skal hjelpe HER eller DER? Med andre ord, skal vi sende hjelpen ut av landet eller skal vi ta inn flyktningen i landet vårt?

Sovjetisk invasjon

I 1956 var det Ungarn som paradoksalt nok dannet utgangspunkt for en lignende diskusjon i Norge. Den gangen flyktet over 200 000 ungarere som følge av den sovjetiske invasjonen. I 1956 var det heller ikke selvsagt for Norge å åpne sine grenser for flyktninger. Det ble først og fremst Østerrike som måtte ta imot disse flyktningene. Men etter hvert ble tilstrømningen for stor og Østerrike endte opp med å stengte grensen.

I 1956 var det heller ikke selvsagt for Norge å åpne sine grenser for flyktninger.

Fram til da hadde norsk politikk vært å hjelpe til i områdene hvor flyktningene befant seg. Heller det enn å ta flyktningene inn i landet var holdningen. Etter hvert som folk i Norge fikk øynene opp for hvor stor krisen for de ungarske flyktningene var, oppsto et stadig sterkere krav om å ta inn flyktninger også til Norge. Du har hørt det før, sier du? Ja, vi har ikke forandret oss så mye på 60 år. Etter hvert økte presset på norske myndigheter både fra nabolandene og internt. Og det endte med at de åpnet grensene for flyktningene.

15 000 ungarske flyktninger kom i denne perioden til Norge. En del av disse kom til Kristiansand. Flyktningene fikk seg jobber og ble ganske raskt integrert i samfunnet. Det er sikkert ikke bare jeg som hadde sykebesøk av barnelegen Doktor Romani?

Den kalde krigen

Mens det på 1950-tallet var den kalde krigen som utgjorde den største trusselen, dreier det seg i dag om andre konflikter. Historien viser hvor fort virkeligheten endrer seg og hvor skjørt samfunnet er. Den gang som nå, flykter menneskene fra krig og forfølgelse. Det er ikke uten grunn at vest-Europa er flyktningenes endelige mål. Vi har det godt her oppe i verdens rike hjørne. Men viktigere enn vår velstand er våre demokratiske tradisjoner. Av og til tar vi kanskje dette som en selvfølgelighet. Kanskje denne krisen får oss til å sette mer pris på det vi har? Jeg kan i alle fall ikke finne noe bedre argument for å stemme ved årets kommune— og fylkestingsvalg.