Men i de siste 11.000 år har vi hatt store sykliske variasjoner med høyere temperaturer enn i dag, og uten samvariasjon med CO2-innholdet i atmosfæren, som var lavere enn i dag. Vi kjenner også den middelalderske varmeperiode, så mye tyder på at klimaendringene domineres av naturlig variabilitet.
Sluttet å stige i 1998
Den globale gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren sluttet å stige i 1998, til tross for en sammenfallende øking på 8 % i atmosfærens CO2, altså mer enn 30 % av all menneskeskapt karbonemisjon siden starten av 1900. Dette kaller vi «varmepausen». I IPCCs rapport AR5 står det om den globale temperaturtrenden «...circa 0,04 grad C per decade for the hiatus (varmepause) period 1998 — 2012.»
Mener klimapanelets temperaturmodeller er feilslåtte
Varmepausen tyder på at menneskeskapt CO2 ikke er noen dominerende temperaturdriver, også fordi utslippene siden 1950 har økt med mer enn 500 %, mens CO2 i atmosfæren bare økte med 30 %.IPCCs temperaturprognoser har feilet etter 1998, hvor de angir en sterk økning. I synteserapporten fra 2014 sier IPCC «For perioden fra 1998 til 2012, viser 111 av 114 tilgjengelige modellsimuleringer av klimaet en oppvarmingstrend som er større enn observasjonene». Først forteller IPCC oss at 97 % av klimamodellene gir for høye temperaturer, og deretter at vi fortsatt skal tro på deres modellbaserte scenarier. Dette svekker IPCCs troverdighet.
Det varmeste året?
Tveitdal hevder 2014 var det varmeste året noensinne. Jeg har analysert datagrunnlaget dette bygger på, og fant at temperaturen for 2014 bare var 0,13 grader høyere enn middeltemperaturen under varmepausen. Samtidig var 2014 bare 0,02 grader varmere enn det nest varmeste året. Men denne temperaturdifferansen er mindre enn målefeilen, og er derfor ikke signifikant.
Tveitdal hevder at 97 % av klimaekspertene er enige om at klimaendringene er menneskeskapte, og refererer antakelig til en studie av Cook et al. En analyse viser at studiens påstand bygger på trivielle utsagn som «CO2 er en drivhusgass» og «menneskelig aktivitet har varmet opp planeten i noen grad». Det sentrale kvantitative spørsmål, hvor mye har CO2 bidratt, er ikke behandlet. Det er finnes forøvrig titusenvis av kompetente forskere som har undertegnet petisjoner som bestrider IPCCs konsensus.
Benestad vil bortforklare varmepausens betydning. Men det er temperaturøkningen som antas å være kritisk. Man snakker om togradersmålet, et kritisk vippepunkt som vil føre til irreversible ødeleggelser av vårt miljø. Derfor er temperaturprojeksjonene det viktigste, og når projeksjonene feiler svekker det IPCCs troverdighet.
Politisk konstruksjon
Forøvrig er togradersmålet ikke et vitenskapelig forankret vippepunkt, men en pragmatisk politisk konstruksjon, en tommelfingerregel for politikerne.
I et internasjonalt organ som IPCC må man ta hensyn til nasjonalitet, etnisitet osv. Studenter uten mastergrad, forskere uten PhD og et antall aktivister med klar politisk agenda har deltatt som forfattere. Dette svekker IPCCs troverdighet.
Den norske oljeindustrien er miljøbevisst, slutter seg lojalt til regjeringens klimastandpunkt, er blant verdens reneste, har verdens høyeste CO2-avgift, jobber hele tiden med forbedring og effektivisering og den bidrar med hver 4. krone på statsbudsjettet. Den bidrar ikke til å så tvil om klimaendringenes årsak. Jeg mener jo industrien har feil klimastandpunkt, men det er en annen sak.
Trenger jeg si mer?