Dag Ingvar Jacobsen Foto: Torstein Øen

De aller fleste norske kommuner er nå i samtaler med sine nabokommuner om sammenslåing, og stemningen ser ut til å være at nå er det ingen vei utenom. Dette til tross for at regjeringen, og de fleste partiene på Stortinget, holder fast på den såkalte «frivillighetslinjen». I korte trekk betyr det at det i all hovedsak skal være opp til kommunen selv å finne fram til mulige og fornuftige sammenslåingspartnere.

Frivillighetslinjen

I debatten om kommunesammenslåing er det få som har påpekt at frivillighetslinjen kan ende opp med et resultat som faktisk kan bli verre enn dagens situasjon. Den reportasjeserien Fædrelandsvennen har kjørt den siste uken, der befolkningen i Knutepunktkommunene er blitt spurt om sin holdning til kommunesammenslåing, illustrerer dette problemet på en ypperlig måte.

La oss starte med begynnelsen. Det er flere begrunnelser for at Norge bør ha færre og større kommuner. Tidligere var mulighet for stordriftsfordeler en viktig begrunnelse. Dette argumentet har i hovedsak blitt forlatt da mye forskning viser at stordriftsfordelene er tvilsomme, og at de fleste slike fordeler ser ut til å være uttømt ved en kommunestørrelse på ca. 5000 innbyggere.

629155.jpg Foto: Trygve Skramstad

Kritisk størrelseDe to begrunnelsene som nå står sentralt er på sin side svært ulike. For det første argumenteres det for et behov for en kommunestørrelse på minst 10.000 innbyggere for at kommunene skal komme over en «kritisk størrelse». Kritisk størrelse betyr at kommunen skal være i stand til å gi et forsvarlig tilbud på høyt spesialiserte områder som barnevern og psykiatri. Det andre argumentet er av en helt annen art, og er faktisk helt løsrevet fra kommunestørrelse. Poenget er at flere norske regioner har vokst sammen til felles bo— og arbeidsmarkeder - såkalte funksjonelle regioner. Disse finner vi først og fremst rundt de store byene i Norge: Drammen, Porsgrunn/Skien, Stavanger/Sandnes, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø. Og Kristiansand. Store kommuner omgitt av kommuner som i de fleste tilfeller har en befolkningsstørrelse lik eller over det som er betegnet som «kritisk størrelse».

I funksjonelle regioner er det behov for en samlet styring slik at det kan tilrettelegges for gode boområder, effektive og miljøvennlige vei— og transportløsninger, samt et tjenestetilbud som tar hensyn til at mange jobber i senterkommunen, men bor i en av randkommunene. Sammenslåing av kommuner i funksjonelle regioner er altså ikke begrunnet i økt størrelse, men i å samle beslutninger i et politisk organ slik at prioriteringer løftes opp i dagen.

Interkommunale løsninger

I dag finnes ikke slike organer som kan foreta prioriteringer for regionene som helhet. De interkommunale løsningene — f.eks. Knutepunkt Sørlandet i Kristiansandsregionen - er bare organer for drøftinger, ikke for beslutninger. Beslutningsmyndighet ligger klart forankret i det enkelte kommunestyre. Og hvert kommunestyre har selvfølgelig et fokus på egen kommune. Ofte er det direkte konkurranse mellom kommunene, en kamp om arbeidsplasser og innbyggere. Har nabokommunen nytt bibliotek, må vi også ha det. Badeland skal vi også ha. Og ikke minst kulturhus. Dette burde ikke overraske, kommunene er bygd opp for å maksimere kommuneinnbyggernes nytte, ikke nytten til innbyggere i andre kommuner.Hva skjer så i de funksjonelle regionene? Det samme som Fædrelandsvennens undersøkelse klart viste: Randkommunene er ikke overbegeistret over tanken på å slå oss sammen med en annen kommune, men de vil i alle fall ikke sammen med Kristiansand. De samme holdningene finner vi i de fleste kommuner som ligger i randsonen av en større bykommune, om det så er Drammen, Bergen eller Trondheim. Det er en dyp skepsis til storebroren. Frykten er at de små kommunene vil bli spist, ende opp som en død periferi, og miste sin identitet.

Randkommuner

Dermed søker randkommunene mot hverandre, for på denne måten å danne en motvekt til storkommunen. Songdalen og Søgne søker hverandre. Det samme gjør Lillesand og Birkenes. Vennesla og Iveland. Og en rekke andre randkommuner over det ganske land. Dette er kommuner som allerede har nådd denne kritiske størrelsen. Sammenslåing blir dermed litt overflødig, men viktig kun av en grunn: å unngå å bli slått sammen med storebroren.La oss nå da si at reformen fører til et halvert antall kommuner i Norge. Rundt Kristiansand kan det bety at vi får en Søgne-Songdalen-kommune, en Vennesla-Iveland-kommune, og en Birkenes— Lillesand-kommune. Disse vil være godt over minstestørrelsen på 10.000 innbyggere. En suksess? Neppe. Det vil bety at storkommunen Kristiansand, som tross alt er motoren i regionen på flere områder, vil bli omringet av større kommuner enn i dag, men de vil fremdeles være omringet.

Likere styrkeforhold

Dermed er muligheten for å få til en helhetlig utvikling av regionen svekket heller enn styrket. Sannsynligheten for mer konkurranse mellom kommunene har heller økt fordi styrkeforholdet mellom kommune er blitt likere. Et resultat der bykommuner blir ringet inn av større, sammenslåtte randkommuner er ingen suksess selv om man har lykkes i å redusere antall kommuner i Norge. Vi har fått sammenslåinger av kommuner som egentlig ikke trengte å bli større, og de funksjonelle regionene er blitt ytterligere fragmentert. Det er heller det verste fra to verdener.