Å ta buss er nærmest blitt en straff. For ikke å snakke om å kjøre bil. Det gjør jeg kun når jeg er helt pokka nødt.

Det er ikke noe styr i det hele tatt å sykle på vinteren, faktisk. Vindtette klær, ull opp til neserota, skikkelige hansker og noe tett over ørene er stikkord for min del. Men jeg hadde absolutt ikke giddet uten den fantastiske el-sykkelen min, bryggerigampen Klaus ; stor og sort og med digre, duvende ballongdekk som klistrer seg fast til underlaget.

Alle piggene ute

Kirsten Falch Foto: Kjartan Bjelland

For vi bedriver kaktussykling, Klaus og jeg. Alle piggane har vært ute siden slutten av november, da den første, deilige frosten begynte å komme. For da forsvinner de fleste. Men ikke vi to. Og ikke et knippe andre, ihuga vintersyklister av ymse kaliber.Det er koselig å møte gjengangerne. De hører liksom til i hverdagen min, enten jeg sykler forbi dem, ligger bak dem eller kommer dem i møte.

På Vesterveien møter jeg som regel den varmblodige mannen på klassisk herresykkel med lykt på venstre side. Han har ALDRI hjelm på og sykler nesten hele året i bare ei tynn t-skjorte. Det skal virkelig MANGE kuldegrader til før han trekker noen flere filler ned over hode og kropp.

Alle piggane har vært ute siden slutten av november...

Så har vi smileren . Han er stor og frodig og troner som en konge på sin elektriske sykkel. Han ser skikkelig fornøyd ut, og jeg tror nok han også er av den sorten som ikke hadde syklet hvis ikke det var for den herlige, lille hjelpemotoren.

Ei seig dame

Albuedama sykler jeg som regel forbi, for vi skal samme vei. Hun lener seg veldig fremover mot styret, så albuene stikker ut til sidene, og tråkker iherdig og innbitt fremover og opp alle bakkene. Ei seig dame, det der. Tipper hun har vært vintersyklist i minst ti år. Og aldri skal det vel komme en el-motor mellom hennes bein!

... han som ikke klarer å se ei brei damerumpe med motor.

Men gøyest av alt er det når jeg hører oksen puste meg i nakken. Da vet jeg han kommer, han som ikke klarer å se ei brei damerumpe med motor. Han bare MÅ foran meg! Som en ilsk tyr trigges han av alt som rører seg med runde former foran nesa. Så da vifter jeg litt på stjerten, som en tergende sykkel-toreador. Og av og til legger jeg inn et ekstra gir for å pumpe ham skikkelig full av melkesyre i leggene…

Det virker hver gang!

Den beste utsikten

Etter at han er forbi, deklamerer jeg muntert for meg selv min versjon av Nordahl Griegs dikt Cykkelstyret . Og nyter den beste utsikten av spillende testosteronmuskler hele veien til byen.

Det glitrer blankt i et cykkelstyre. Nu er det kjølig og vinterduft. Og modne kvinner har tykke tøier Imellom sig og den kolde luft.

De flyr av sted på elektrisk cykkel. Med smil om munnene, en og to. Men bak dem driver de spretne mannfolk. I blå condomdress og cykkelsko.

Og de blir motige: Ta den dama! Det får de lov til, de bolde mænd. Blå dresser suser på cykkelstien. De smetter inn og tar ledelsen.

Så nå flyr manden rett foran hende. Hans djerve plan er blitt kront med flaks. Han tok den snuppa, den juksetøtta. Og rundt omkring er det morgen straks.

Men hendes blikk er på gledes-siden. Det gjør et kjærtegn, et saftig blunk. Han ligger foran, den staute fyren. Hun nyter fua, så stram og strunk.

De flyr på stiene, ganske tause. Med hjertet fylt av hvad begge vet. Mens neven knuger det blanke nikkel. O cykkelstyre. O kjærlighet!