Halvor bredde_1579282 (1).jpg
Halvor bredde_1579282 (1).jpg

Debatten om det gamle teaterbygget har frambrakt mange ideer og ønsker fra ulike aktører. Felles for mange av dem er at de er framsatt av folk som stort sett ikke har investeringsevne. I debattmøtet om teaterbygget i vinter sa jeg at hele saken må bort fra kulturdirektørens bord og plasseres hos den øverste ledelse. Det er ikke kulturdirektørens trange budsjetter som skal avgjøre om vi har råd til å bevare et overflødiggjort bygg, men derimot de som har instruksjonsrett over det inntjeningsorienterte Kristiansand Eiendom. Det er der drivkraften for salg og riving av AT-bygget ligger. Det er der gulrota med en overpriset salgssum på 35 mill. kr. dingler foran bystyreflertall og teknisk direktør. Der ligger også forklaringen på den labre interessen fra kommunen for å finne fram til nye brukere av bygget i et drivverdig konsept.

Ikke modent for riving

Et monumentalt bygg er ikke modent for riving bare fordi det opprinnelige formål er endret. De arkitektoniske kvaliteter ved AT-bygget kan diskuteres, men at det har et sæpreg i bybildet er hevet over tvil. Det er ikke bare Henrik Finnes mosaikkvegg som bør bevares, uavhengig av hva som måtte komme på baksida av veggen. Jeg vil heller framheve det byøkologiske prinsipp som tilsier at bygg kan og bør gjenbrukes, med de tilpassinger som nye tider alltid vil kreve. Å bygge nytt for et beslektet formål er sløseri; tenk bare på de 265 mill. kr. som var prisen for Buen i Mandal. Derfor er det bra med den form for

Universitetet og SiA signaliserer fortsatt interesse for å finne egnede forsamlingslokaler i byen.

gjenbruk som ligger i det framlagte forslag til kulturskole i og omkring bygget. Men da forutsetter vi noe mer enn bare bevaring av mosaikkveggen. Og at ikke byen — enda en gang - gir dette bort til private utbyggere for å utvikle et privat-offentlig samarbeid (OPS) som til syvende og sist sender regninga tilbake til kommunen. Det er kommunen som eier både AT-bygget og de tilstøtende tomter. Disse kan bygges ut i kommunal regi - slik tegningen fra arkitekt Fredrik Linge Nygaard viser - og leies ut på samme måte som private utbyggere gjør.

Ulike aktører

Jeg har i noen tid arbeidet med ulike aktører som har det felles at de kan ha interesser av å utvikle bygget som et senter for konferanser, konserter og scenekunst, og som har økonomi til å bidra til langsiktig bruk av tilstøtende kontorbygg. Det er denne kombinasjonen av gjenbruk og nybygging som er nøkkelen som kan åpne den låste situasjonen kvartalet nå befinner seg i. Disse formålene kan også kombineres med kulturskole. Her en liste over aktører som med høyst ulike innfallsvinkler kan tenkes å utgjøre ryggraden i et slikt nytt brukerfellesskap:

• Fagbevegelsen i og utenfor LO.

• Universitetet i Agder (UiA).

• Studentsamskipnaden i Agder (SiA).

• Punktfestivalen.

• SØRF/Sørveiv.

• Arbeiderpartiet/AUF.

• AOF.

Flere av disse aktørene (unntatt UiA/SiA) vil på sikt kunne tenke seg en samlokalisering av kontorer knyttet til et konferansesenter. Universitetet og SiA signaliserer fortsatt interesse for å finne egnede forsamlingslokaler i byen. Her har kommunen et spesielt ansvar som bl.a. har nedfelt seg i storstilte planer om universitetsaksen fra Gimle til kvadraturen. AT-bygget ligger midt i smørøyet og med en klar invitt

Det er ikke kulturdirektørens trange budsjetter som skal avgjøre om vi har råd til å bevare et overflødiggjort bygg...

om nye investeringer fra kommunen for å realisere den studentbyen som det snakkes om i festtalene.

Kurs- og møteaktivitet

Et konferansesenter må dels baseres på å konkurrere med andre tilbydere, som byens hoteller. Men framfor alt er det basert på behovet for løpende kurs- og møteaktivitet. AOF har f. eks. kveldsskole året rundt, samt 8-ukers kurs i hvert semester. SØRF, nå er lokalisert i Aladdin, ser både for seg framtidig kontorplass i et større fellesskap og behov for større og mindre konferanserom med sine 20-25 arrangementer i året. I fagbevegelsen er det vilje til å vurdere samling av spredte kontorer. Fagforbundet, Fellesforbundet, Undervisningsforbundet m.fl. har i ulik grad signalisert brukerinteresse, samt langsiktige ønsker om samlokalisering.

AT-bygget har sin største force som allsidig konsertscene, noe Punktfestivalen har bevist med hele sin historie, som Agder Teaters ektefødte barn. De ønsker seg tilbake dit så snart sjansen skulle by seg. Andre festivaler som Sørveiv stiller seg også særdeles positive, Trashpop med sine 50 til 70 årlige konserter ser lyst på et slikt tilbud i framtida og likedan Dirty Old Town (Karmakosmetix). For byens konsertscener er få og tjener smale funksjoner og en utvidelse av tilbudet vil tjene alle aktører innen denne bransjen.

Konklusjonen er at gamle Agder Teater vil kunne stå opp som en fugl Fønix fra asken i form at det Folkets Hus som byen aldri har hatt. Aktualiteten har økt betraktelig etter at den gamle Arbeideren er solgt til eiendomsutviklere. Nå har vi sjansen til å vise at Kristiansand besitter byøkologisk fornuft og er villig til å gjenbruke eksisterende bygningsmasse i stedet for en bruk-og-kast-mentalitet med kun kortsiktig gevinst for øyet.