De kristen-konservative vinner avgjørende seire på Sørlandet for tiden, hevder SV´s stortingsrepresentant Alf Holmelid. KrF har delvis kvittet seg med Dagrun Eriksen og sin venstrefløy og fått ny politisk makt i Kristiansand i allianse med et blåere Høyre. Den norske kirke har valgt en konservativ biskop som nekter å vie fraskilte. Det er kristelig høyredreining både i politikken og folkekirken. Stemmer dette?

Jeg gir deg bare delvis rett, Holmelid. For det første tror jeg du undervurderer det politiske spennet som finnes i kristenfolket også på Sørlandet. Det rommer langt mer enn den høyrefløyen i KrF som ikke har gitt Dagrun Eriksen ny tillit. En rekke undersøkelser viser at standpunkter til fordelingspolitikk, økonomisk politikk, miljøpolitikk og forsvarspolitikk er mer radikale i kirke— og kristenliv enn i befolkningen generelt. Det gjelder både grasrota og lederne. Eksempler på det siste er biskopenes og andre kristne lederes protester mot asylpolitikken – en protest som har vært langt mer radikal enn den som har kommet fra regjeringspartiet SV og kulturradikale kretser.

Paul Leer-Salvesen, religionsprofessor, UiA

Det blir altfor unyansert å sette likhetstegn mellom høyrefløyen i KrF og det norske kristenfolket. Men her er det noe som til dags dato ikke har gått opp for SV´s ledelse, og det har fått konsekvenser: For 8-10 år siden hadde SV en oppslutning på et tosifret prosentnivå. I denne perioden ble det også foretatt målinger som viste at SV nominelt hadde like mange aktive kristne velgere enn KrF. Mange av disse er borte fra partiets velgergrunnlag i dag. De har følt seg sviktet av SV. For selv om de kunne identifisere seg med SV´s miljøpolitikk og fordelingspolitikk, er det andre deler av det politiske spekteret der SV ikke har tatt hensyn til sine mange kristne velgere: Bioteknologi, abort, krigsdeltakelse, skole— og religionspolitikk for å nevne noen. SV hadde for 8-10 år siden en historisk mulighet til å bli det politiske partiet som kunne gi et hjem til den radikaliseringen som har skjedd i kirke- og kristenliv. De skuslet denne muligheten bort, og ble et lite religionsskeptisk haleheng til AP i stedet. Men det er ingen skam å snu! Og det er kanskje heller ikke for sent.

Har så Holmelid rett i at de kristen-konservatives siste seier på Sørlandet er vår nye biskop? Tillat meg en personlig intro: Jeg kom til Kristiansand i 1981 som 29 år gammel forfatter og prest i 20 prosent stilling. På den tiden var det bare én annen prest som viet fraskilte i dette området. Med min familiære bakgrunn og utdannelse fra Det teologiske fakultet, var det en selvfølge å stille opp. I perioder viet jeg fraskilte hver annen lørdag, på frivillig basis, som mitt gratis bidrag til Guds rikes arbeid. De fleste av parene som henvendte seg til meg, hadde fått navn og telefonnummer fra konservative kolleger som ikke hadde samvittighet til det, men som likevel gjerne ville hjelpe, og henviste videre.

I dag er ikke dette noe problem lenger. Det store flertall menighetsprester vier fraskilte. Dette er ikke lenger en merkestein mellom liberal og konservativ teologi. Jeg vet det også fra forskning. I 2005 offentliggjorde jeg studien Moderne prester som bygger på intervjuer med 19 tilfeldig utvalgte prester fra Agder og Oslo. Alle viet fraskilte. Det er klart at både jeg og en rekke prester i Agder og Telemark har noen spørsmål å stille biskop Stein Reinertsen i denne saken: Hva slags ekteskapssyn har han? Et katolsk, der ekteskapet er et ubrytelig sakrament? Hvordan leser han Det nye testamente? Er han oppmerksom på konteksten rundt alvorsordene fra Jesus i Matteus-evangeliet: Samtidens jødiske skilsmissepraksis var ekstremt liberal, på mannens premisser. Mannen kunne gi kvinnen skilsmissebrev på grunn av generell misnøye, eller hvis hun ikke var blitt gravid seks år etter bryllupet. Skilsmisse var sosial og økonomisk ruin for kvinnen. Jesu restriktive ord om skilsmisse og gjengifte kan leses som et gigantisk forsvar for kvinnens rettigheter i samfunnet. Men uansett, må det kunne kreves av en akademisk utdannet prest og biskop i dag at han leser disse ordene historisk-kritisk og kontekstuelt.

Trenger biskopen noen andre case fra dagens virkelighet, kan jeg og andre voldsforskere bidra med det: At en kvinne som blir slått helseløs av sin første ektemann, skal bli nektet ekteskap og vigsel hvis hun finner trygg og trofast kjærlighet senere i livet, fremstår for meg som hjerterå teologi og dårlig etikk. Heldigvis er dette ikke lenger normalsituasjonen i vår kirke. Men ulykkeligvis er det fortsatt slik for verdens 1.2 milliarder katolikker.

Et annet spørsmål jeg har, er hvordan forholdet er mellom biskopens standpunkt: "Jeg vier ingen fraskilte", og hans embetsrolle. En biskop skal også være sine presters forbilde. Mener han da at bispedømmets prester bør følge hans forbilde i dette spørsmålet? Alle sammen? Jeg tror ikke det. I så fall ville vi være tilbake til en situasjon ingen andre lutherske bispedømmer befinner seg i lenger. Men foreløpig kan vi bare etterlyse en grundigere gjennomgang av dette viktige etiske og teologiske spørsmålet. Det har en biskop faktisk plikt til å redegjøre for.

Stein Reinertsen kan neppe rommes under betegnelsen kristen-konservativ alene. Han er blant annet kjent som en engasjert talsmann for inkludering av nye landsmenn i kirke og samfunn. Her har han stått for pluralisme og hjertevarme både i teori og praksis. Og det er slike trekk ved det norske kristenfolket som Alf Holmelid burde få øynene opp for i langt større grad, og som synes å være fraværende i store deler av den kulturradikale elitens opplevelse av det kristne kulturlandskapet.

Jeg har levd godt i og med sørlandsk kultur og kristenliv i 32 år nå. Her finnes en klar kristen-konservatisme, men selv den byr på overraskende radikale innslag, ikke minst når det gjelder solidaritet med fattige og undertrykte. Her finnes også nysgjerrighet og vilje til dialog. Jeg har ikke tall på alle de invitasjoner jeg som TF-teolog har mottatt fra bedehus og frikirker de årene jeg har bodd her. I tillegg finnes alle de ulike nyansene av folkekirkelighet, fra den kulturåpne katedralvarianten, til den rause arbeidskirketypen. Sørlandet har det hele, kanskje bare litt mer av hvert slag enn landet forøvrig. Myten om det konservative Sørlandet er på mange måter overdrevet.

Men én sak ser jeg nok: De konservative miljøene er ofte flinkere til å befeste maktposisjoner. De mobiliserer. De tar ansvar. De nominerer og stiller til valg. Slik får de innflytelse når viktige posisjoner skal besettes. De liberale har en tendens til å ytre sine synspunkter på andre og mer uforpliktende måter. De vil gjerne ha en liberal biskop eller for den saks skyld en liberal leder i KrF eller en kristen leder i SV. Men de vil helst slippe å gå i kirken og på partimøter og stille til valg for å få det.