Våre folkevalgte er gjennomgående langt bedre enn sitt rykte. Det er grunn til å minne om dette akkurat nå, for i disse dager er det mange både nyvalgte og gjenvalgte som tar fatt på en ny fireårs-økt i kommunestyrer og fylkesting, uten at de har grunn til å forvente seg så mye annet enn uendelige dokumentbunker (også i iPadens tidsalder), et evig gap mellom forventninger og realiteter, noen tørre rundstykker og ørkesløse debatter om selv de minste detaljer — mens de store, samfunnsformende utfordringene altfor ofte bare skjer, uten at noen spør kommunestyret først.

Må bidra til å løse utfordringen

Eksempelvis må våre nye folkevalgte ganske umiddelbart ta stilling til hvor mange nye flyktninger og asylsøkere som skal få lov å bosette seg i akkurat deres kommune. Knapt noen av dem stilte til valg for å få lov til å ta imot flere flyktninger akkurat nå. Men det ligger utenfor et stakkars kommunestyres handlingsrom å gjøre noe med årsaken til flyktningkrisen. Til gjengjeld må altså våre nye folkevalgte bidra til å løse utfordringen. Og det kommer de til å gjøre. Neppe uten at det skaper problemer de ikke forutså, og neppe til stormende, folkelig jubel. Men de kommer til å gjøre så godt de kan. Det er sjelden perfekt, men veldig ofte absolutt godt nok.

Det er sjelden perfekt, men veldig ofte absolutt godt nok.

Det var den amerikanske komikeren George Burns som i sin tid påpekte at «det er trist at alle som egentlig skjønner hvordan landet skal styres, jobber som drosjesjåfører og frisører. «For skråsikre analyser og forenklinger av den mest innfløkte virkelighet er en spesialitet mange av oss evner å dyrke i det daglige. Heldigvis er det ikke alltid den folkelige bedrevitenheten som vinner frem. Forbausende ofte er det den langsiktige fornuft som ender med å være trumfkortet når avgjørelsene skal tas. Vi holder oss åpenbart med et bredt utvalg folkevalgte som har forstått at det ikke alltid er slik at om man samler noen ringpermer med uforpliktende underskrifter for en eller annen sak, så har man samtidig fellesskapets interesser på sin side.

Vårt demokratiske privilegium

Vårt demokratiske system er ikke tuftet på at underskriftskampanjer eller demonstrasjonstog skal være tungen på vektskålen når ulike samfunnsinteresser skal avveies. Tvert imot. Når vi går til stemmeurnene, så gir vi også våre et mandat å forvalte — på våre vegne. De skal ikke behøve å spørre oss i enkeltsaker. Men det er opp til oss å bedømme dem når fire år er gått.

Heldigvis er det ikke alltid den folkelige bedrevitenheten som vinner frem.

Det er vårt demokratiske privilegium ikke bare å velge politikere, men også å kaste dem. Men vi gjør det ved valg - hvert fjerde år, fordi det tvinger også oss som velgere til å tenke helhetlig, i den grad vi evner det. Winston Churchill mente i sin tid det ville vært en gjennomgripende politisk reform «hvis sunn fornuft kunne spre seg like raskt som dumheten», og han er neppe verken den første eller siste folkevalgte som har tenkt samme tanken.

Siden 2005 har vi hatt fløypartier med regjeringsmakt. Men selv åtte år med SV ytterst til venstre - og nå med Frp i den motsatte enden av den politiske skalaen, så har vi fått bekreftet at i norsk virkelighet står heller ikke ytterpunktene så langt fra hverandre. Til nå har det vel knapt skjedd verre ting enn at det i sin tid ble bevilget noen penger til selvforsvarskurs for unge kvinner som Audun Lysbakken nok i ettertid har angret på, og det er vel heller ikke helt sikkert at Anders Anundsen har ambisjoner om å spille inn flere videoer. Men det sier mye om det norske politiske systemet at stort verre enn dette blir selv ikke fløypartiene i Norge når de får utøvende makt.

Bunnsolide statsfinanser

For halvannen uke siden ble statsbudsjettet fremlagt — og vi er trolig det eneste landet i verden som kan oppleve at et statsbudsjett fra en blå-blå regjering først og fremst blir kritisert fordi bruken av skattebetalernes penger er for løssluppen. Det forteller noe om bunnsolide statsfinanser, og det er ikke først og fremst et resultat av at oljenasjonen Norge har hatt historisk flaks siden 1960-tallet. Derimot er det et resultat av at vi har hatt politikere som har våget og maktet å stå imot kravet om å bruke enda mer av oljeformuen på ulike gode formål. Oljefondets investeringer i aksjer og eiendom utenlands har blitt harselert med blant «folk flest». Men et bredt politisk flertall har forstått at det vil være både uklokt og umoralsk om vår generasjon bruker opp hele oljeformuen på oss selv. For dette er ikke en fornybar ressurs, med mindre vi setter penger til side og forvalter dem på en måte som gir avkastning i mange generasjoner fremover.

Derimot er det et resultat av at vi har hatt politikere som har våget og maktet å stå imot kravet om å bruke enda mer av oljeformuen på ulike gode formål.

Våre politikere har ikke vært feilfrie de siste 25 årene, men de har tross alt evnet å sette til side ufattelige 7000 milliarder kroner på vår felles sparekonto. Og det er som sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Swedbank påpeker i DN: «Ingen andre land har klart noe lignende, noen gang. Det gjorde våre politikere, uten at folket ba innstendig om det.»