Hvorfor ser EU på samvirkene som løsningen, mens den norske regjeringen ser på samvirkene som et problem?

Politikken i EU står i kontrast til de prioriteringene som den norske regjeringen har gjort på disse områdene. Regjeringen har gjort et poeng av at landbrukspolitikken og distriktspolitikken skal være mest mulig adskilt. I praksis betyr dette at produksjonen kan løsrives fra ressursgrunnlaget, og at den kan foregå i mer sentraliserte strøk. Dersom man ønsker levende distrikter, er en aktiv bruk av virkemidlene i landbruket og matindustrien effektive for å utvikle næringslivet i distriktene.

Direkte tilskudd

EU bruker store deler av sitt felles budsjett på landbruksstøtte. Det meste av disse midlene gis som direkte tilskudd til bøndene. Samtidig har EU i økende grad utviklet andre støtteordninger som skal styrke landbruket sin rolle i å sikre levedyktige distrikter og lokalsamfunn. I dag går mer enn 20 prosent av EU sitt felles landbruksbudsjett til bygdeutviklingstiltak.

Støtteordningene brukes blant annet til å opprettholde landbruk i vanskeligstilte områder, stimulere nødvendige investeringer og samarbeid mellom bønder, bevare kulturlandskap og å gjennomføre miljøtiltak. Innen gitte rammer bestemmer landene selv i stor grad hvilken type landbruksaktivitet som skal få støtte. Slik kan virkemidlene tilpasses nasjonale og lokale utfordringer og muligheter.

Levedyktige distriktssamfunn

EU ser på landbrukssamvirker som en nødvendig del av løsningen på de utfordringene matproduksjonen og matindustrien står overfor. I Norge framstiller regjeringen samvirkene som et problem. En del av støtteordningen i EU blir prioritert til etablering og utvikling av bondesamvirker og andre samarbeidsformer blant bøndene.

EU har forstått at landbrukspolitikken er viktig i å utvikle levedyktige distriktssamfunn, og at samvirkene er en forutsetning for utvikling og vekst. Norsk Landbrukssamvirke håper Norges regjering kan la seg inspirere av EU på disse områdene.