jon p. knudsen Foto: Arkiv

Så er enda et valg tilbakelagt. Taburettene inntas, mens analysene kommer tettere enn regnbygene over en plaget landsdel. For noen har valget vært til glede, for andre har det bare vært til gremmelse. For atter andre har det gitt en bekreftelse på det de allerede ante, at i et stabilt demokrati er det lite å hente for bevegelser som vil fortelle en helt annen historie enn den som med slingringsmonn omfatter historien om Norge i vekst og hell for å sitere Rolv Wesenlunds alter ego, Leif Sonnell, mannen med eget parti helt uten kontur.

Et demokratisk ytre høyre

Et parti som smertelig fikk merke det siste, er dette årets og Sørlandets mest markante bidrag fra et ideologisk perspektiv, Partiet De Kristne. For de som har lest Fædrelandsvennens debattspalter de siste månedene, må det mest ha fortont seg som om den sørlandske kristenheten hadde drevet helt ut i ortodoksien, til et demokratisk ytre høyre der det kommunepolitiske kartet i tillegg til de faste postene skulle forsynes med en dose tematikk fra bibelhistorien og det israelske innenrikspolitiske repertoaret.

Enden var nær, ikke bare for nasjonen, men enda mer for valhendte KrF-ere med Venneslas Torhild Bransdal som det fremste symbol på kristenarvens utvanning.

Enden var nær, ikke bare for nasjonen, men enda mer for valhendte KrF-ere med Venneslas Torhild Bransdal som det fremste symbol på kristenarvens utvanning. Men enten sprakk det hele rett før valget i debatten om partiets og Vår Herres forhold til Utøya-massakren, eller så har vi nok en gang fått bekreftet at synlighet i media og offentlighet ikke er det samme som gjennomslag i valg. Det ble med ett mandat i Vennesla og to på Vestlandet. Bransdal slapp med skrekken. For hvem trodde for alvor at det store verdislaget i Norge skulle vinnes ved at en mann som har levd av å la seg skjære i ansiktet slik at han likner Elvis, skulle innta kommunestyresalen i Lyngdal?

Norsk historie er full av slike eksempler. Drømmere til høyre og venstre har opp gjennom årene skrevet og analysert, debattert og dominert, men i valg har de vist seg maktesløse. Det gjaldt ml-erne på 70-tallet som det gjaldt NS i mellomkrigstiden. De hadde grep om debattene og tentaklene inne i mangt i samfunnslivet, men viste seg hjelpeløse i møte med praktisk politikk. De ble rett og slett sortert bort før de kom til vervene.

Små religiøse bevegelser

Likevel fanget de interesse. Det må være skrevet hyllemetere om de små bevegelsene i Norge, ikke bare om dem som drev med politikk, men også om dem som syslet med religiøs organisering på siden av statskirken. Kyststripen fra Halden til Stavanger er full av små religiøse bevegelser og forsamlinger som lokalt kom til å dominere der de opererte i kraft av sitt sterke engasjement. Ingen av dem var likevel noen gang i nærheten av noe folkelig flertall der de virket, med et nesten-unntak for Guds menighet på Vegårshei. Og i den nasjonale trossamfunnsstatistikken er de alle forsvinnende små.

Kyststripen fra Halden til Stavanger er full av små religiøse bevegelser og forsamlinger som lokalt kom til å dominere der de opererte i kraft av sitt sterke engasjement.

Avvik fascinerer alltid, kanskje fordi det som er annerledes også forteller noe om oss selv. Det er som om det aparte blir et slags destillat av en lokal eller nasjonal væremåte. Vi tror at vi finner det typiske kondensert ut i det spesielle og holder oss derfor nærmest evinnelig med spørsmål av typen: Hvorfor fikk ml-bevegelsen så stor plass i norsk kulturliv? Hvorfor var det så mange nazister i noen av skog— og dalbygdene på Sør- og Østlandet?

Nå er det ingen fast grense mellom det mikroskopiske og det betydelige. Den aldrende urokråka, Jean-Marie Le Pen surret lenge rundt som klovn og ubetydelighet i fransk politikk før han slo gjennom med sitt Nasjonal Front. Anders Lange var like lenge et tilsvarende uromoment i norsk samfunnsdebatt inntil han fikk full klaff med sitt Anders Lange Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, et parti som ble forløperen til Fremskrittspartiet.

Opp en divisjon

Ved årets valg er det Miljøpartiet De Grønne som har tatt steget opp en divisjon. Etter å ha vært et markant, men lite, innslag i Kristiansand og en håndfull andre bystyrer, har partiet nå slått gjennom som bidragsyter til hovedfortellingen i norsk politikk. Rett nok er partiet fortsatt mest et byparti, men det er annen sak. Fortellingen om miljø og bærekraft kommer som så mye annet i Norge i to varianter, med forholdet til ulv og bønder som motsatte variabler. Med MDG tydeligere til stede i politikken, blir det også enklere for Senterpartiet å holde kløverfanen hevet og redde seg fra et nasjonalt fall til status som mikroparti, en skjebne som ser ut til å kunne bli SVs. I så måte skal det bli spennende å følge Senterpartiets ringrev, Ole Magne Omdal, fra hans nye plass som enslige bonde i Kristiansand bystyre.

Politikk handler om å være i bevegelse, og det kommer nye muligheter senere.

Politikk handler om å være i bevegelse, og det kommer nye muligheter senere. For dem som måtte føle skuffelse over at Partiet De Kristne ikke vant fram denne gangen, kan det være kveik i å lese følgende fra bladet «Sunnhordland» som toppet en reportasje onsdag denne uka om partiets lokallag på Stord med følgende i krigstyper: «De Kristne har framleis trua». Ja, var det likt seg. Men det er ikke det det står om. Syretesten består i om folket har tro på dem.