Denne våren har det vært mye for kirken. Jeg tenker på den som de fleste nordmenn er født inn i, altså Den norske kirke — statskirken. Så mye nytt skjer rundt de store seremoniene, og så stor uenighet er det mellom de som jobber med dem, at det nok er særlig travelt foran sommerens mange brylluper.
Det er fortsatt svært mange par som velger å gifte seg i kirken. Og det er en hel industri rundt bryllup, med alt fra egne magasiner, nettsteder og TV-program, til stram regi på gavelister som legges i utvalgte butikker. Ofte i interiørbutikker — sjelden på byggvarehus. Mye av det som kommuniseres, har et sterkt feminint preg, hyllet inn i dus kremfarge og lekre forventninger.
Undertrykkende og gammeldags
Når Dagen kommer, får svært mange bruder følge av sin far opp kirkegulvet. Med orgelmusikk og høytidsstemning, er dette rørende øyeblikk både for paret selv og gjestene. En stolt far leverer sin nydelige datter til den ventende brudgommen ved alteret. Dette til tross for at kirken i sine vigselsritualer anbefaler at brudeparet skrider opp gulvet sammen. I avisen Vårt Land har debatten om denne praksisen rast i vår.
Å bli overlevert fra far til ektemann representerer tradisjon og bryllupsskikk, men det er ikke så rart om det hele utenfra ser både undertrykkende og svært gammeldags ut. Det er overflødig å poengtere at kvinnen verken er sin fars eller sin manns eiendom, men likevel er det vanskelig å komme utenom at denne skikken kan fremstå slik. Og ærlig talt: i vårt potensielt likestilte samfunn fremstår far-datter-brudgom-byttet mer som rituelt teater, enn som en bevaringsverdig tradisjon.
Det er da heller ingen gammel tradisjon at far og datter er første par ut i vigselsseremonien, sier kirken selv. Nei, tidligere gikk vordende mann og kone opp gulvet sammen. Vårt eget kronprinspar valgte dette da de giftet seg for 15 år siden, og ikke et øye var tørt. Kirken sier at far-datter likevel igjen synes å være det fremste valget. Om fars følelser er en del av diskusjonen som ligger til grunn for slike valg, er vanskelig å si.
Ikke kyssing
Uansett: Nå har kirkerådet etter mange års debatt vedtatt nytt vigselsritual, slik at også likekjønnete par kan gifte seg i Guds hus. Det blir spennende om de «nye» parene vil følge kirkens tradisjon og råd om å gå opp kirkegulvet sammen, eller om også de tar et skritt tilbake og involverer far. Eller mor? Antakelig er det fortsatt en stund til vi ser mor følge datter, far følge sønn eller mor følge sønn.
Om paret har bestemt seg for å følge kirkens moderne råd om å gå sammen, kan man fremdeles ikke puste lettet ut. For når paret er vel gjennom hver sine «ja», kan de få lyst til å kysse hverandre.
Men her synes kirken litt bekymret, for den norske tradisjonen er et såkalt håndslag. Bare ordet, tyder på at denne tradisjonen er klar for revisjon. Håndslag høres nesten litt voldelig ut, eller som at man har med seg sverd eller noe. Men vi snakker altså om å gi hverandre hånden for å forsegle de løfter man har gitt.
Og det er her kysset kommer inn. For den amerikanske filmtradisjonen der paret kysser hverandre foran alteret, er på full fart inn i norske kirker. Dette er ikke helt greit, mener sekretæren i Kirkerådet, som helst ser at paret nøyer seg med å kysse utenfor når alt er over.
Så, altså, oppsummert: kirken mener paret skal være moderne og gå sammen opp kirkegulvet. Men deretter skal de være gammeldagse og gi hverandre et håndslag i stedet for et kyss. Hmm. Med andre kulturers briller, er det muligens enda mer forvirrende, enn for oss som har levd hele livet med statskirken.
Dekke til Jesus
Også ved livets slutt er seremonier og ritualer viktige, kanskje i enda større grad enn når det er fest og bryllup. I Arendal diskuterer man i fullt alvor hvordan man skal få dekket til en Jesusfigur i kapellet når det er ønske om ikke-kristne seremonier ved bisettelser. En skikkelig nøtt, fordi de sørgende og den dødes ønsker om type seremoni selvsagt skal respekteres. Men kommunen har ikke egnet lokale. Så viser det seg — ved et lykketreff? - at kapellet ikke er et vigslet lokale, og dermed ikke forbeholdt dem som vil ha kristen seremoni. Så da løser det hele seg med et forheng foran Jesusfiguren når den ikke skal være med på det som skjer.
Alle disse grunnleggende diskusjonene skjer mens kirken er i siste del av løsrivelsesprosessen fra staten. Fra neste år skal kirkemakt og statsmakt være adskilt, i hvert fall ha en armslengs avstand mellom seg. Det har vært en lang prosess, og det er mye interessant som skjer i randsonen. De fleste av oss er ikke ofte i kirken, og derfor går vi glipp av mange viktige diskusjoner om hva som skjer når vi på vårt mest sårbare oppsøker kirken: barnedåp, bryllup, begravelse.
Men de er verdt å engasjere seg i. Og denne sommeren skal jeg gjøre det.
For ett er sikkert: når jeg som norsk-kulturell kan heve på øyenbrynet av skikker og tradisjoner jeg selv er del av, hvordan må det da ikke fremstå for dem som kommer til landet vårt og skal bli del av den norske kulturen? Da er det neppe nok med et lynkurs.
Klar tale - klar fordel?