Men slik debatten har utviklet seg, finner jeg det ønskelig å komme med noen spørsmål/kommentarer angående tematikken. Biskopene, som skal fungere som et samlende lederskap i den norske kirke, er splittet. Kjernen i konflikten er vigsel av likekjønnede. En omdefinering av ekteskapsbegrepet som har vart i over 2000 år, og som bygger på Bibelens ord. Dette forårsaker naturlig nok en dyp kløft mellom fløyene. Likevel mener de involverte at de ulike syn ikke er kirkesplittende. Etter min vurdering er splittelsen allerede et faktum. Og ettersom de stridende skrider fram, sitter mange forvirrede sjeler igjen i kirkebenkene. For hvem er egentlig skråsikker i sin tro? Hvem har rett til å dømme? Det undrer meg hvis ikke denne forvirringen bekymrer biskopene og prestene.

Ekte empati

Eivind Ljøstad sier i sin lørdagskommentar i Fædrelandsvennen 14/03, at det virker som om mange ikke har tenkt over hva homofili egentlig handler om. Det har han ikke respekt for. Det har heller ikke jeg respekt for. Men jeg håper han tar feil. Det er vår plikt som medmennesker å leve oss inn i andres situasjon så langt det er mulig. Ekte empati går inn i lidelsen. Personlig har jeg grublet over homofilispørsmålet siden før redaktøren så dagens lys i -67. Jeg har venner som er homofile, og begrepet diskriminering har aldri vært i mine tanker. Jeg har heller aldri fortalt «sårende homovitser». Men ønsker man Guds ord som rettesnor i sitt liv, er det vanskelig å parkere Bibelens utsagn. En kirke som stadig blir mer sekulær, og velger å sette mennesket i sentrum, skaper konflikt. Gud er sentrum, og hvor høyt han elsker den enkelte, vitner påsken om.

De svakeste av alle

Videre undrer det Ljøstad at homofili er det største stridsspørsmålet i kirken. Han nevner fire svake grupper som heller burde vært prioritert. Jeg ønsker å tilføye en femte — de svakeste av alle. Biskop Jørgensen sa i sin nyttårstale i Nordlandskatedralen, 2008: «Abortsaken er langt viktigere og vanskeligere for kirken enn homofilistriden». Så ble det helt stille. Kan det tenkes at de nevnte gruppene er svært lavmælte, ikke bare svake? De er ingen pressgruppe. Redaktøren er trolig enig i at de fleste homofile er både ressurssterke, taleføre og aktive. De har oppnådd betydningsfulle privilegier og rettigheter på rekordtid. Til og med borgerlig vigsel. Det har de fortjent. Og mot manges feilaktige og ufine utsagn i media - ER de hjertelig velkommen i kirken. Men det undrer meg at kristne homofile, som lever i et fortrolig Gudsforhold, ikke har betenkeligheter med å presse fram kirkelig vigsel når de vet hva Bibelen sier, samt striden de skaper? Enda vanskeligere er det å forstå biskopene. På bispemøte i -97, hevdet representanter fra begge fløyer at det å likestille homofilt samliv med ekteskap ville måtte betegnes som «kirkesplittende vranglære». Den nøytrale ekteskapsloven vi fikk i 2008, ble avvist både i Bispemøtet og Kirkemøtet fordi de følte seg forpliktet på Bibelens ord. Det er lov å endre mening, men da må man kunne forvente et klargjørende og overbevisende svar på hvorfor. Vi som er glade i kirken, og fremdeles er medlemmer, har det vanskelig. Det er derfor betimelig å avslutte med et sitat fra Lerøs kronikk i VL, 5. januar: «Det er en sliten og splittet folkekirke med bøtten full av interne problemer som sleper seg inn i det nye året».