Over at så mange innen kirken nå står fram og istemmer det rikholdige koret av «moderne» røster. Som forlater kirkens gamle posisjon om ekteskapet.

Bibelens syn

Også teologer og kirkeledere, som jeg har trodd visste bedre, står fram som «tilpassede og oppdaterte» på spørsmålet om hva bibelens syn på ekteskap er.

At en sekulær stat kan velge en ny definisjon av «ekteskap», må vi vel leve med.

Men at det så lettvint dermed også skal føre til at kirken tilpasser sitt syn, forstår jeg ikke så godt.

Det samme gjelder begrepet «'kjærlighet». Jeg får det ikke inn i hodet mitt at kjærlighet skulle være det samme som å gi alt og alle rett. Jeg greier ikke forstå at Jesu ord om at «den som elsker meg, holder mine bud», ikke er holdbart lenger, i våre dager.

Bakstreversk

Jeg skulle ønske at en tankesmie eller to kunne se litt nærmere, og noe mer seriøst, på hva det vil si å diskriminere. Og tenke ut om det å holde fast på en annen posisjon enn den politisk korrekte, MÅ få betegnelsene som nå florerer: bakstreversk og ukjærlig. Ja, til og med: inhumant. Intet mindre!

Siden tidenes morgen har det gamle spørsmålet «Har Gud virkelig sagt?» vært stilt. Og svaret den gang var ikke godt, og førte heller ikke da til det gode!

Jeg får det ikke til å stemme at det å holde fast på bibelens anvisninger om ekteskapet mellom en kvinne og en mann, og om Guds forbud mot homofil omgang, i seg selv fører til forakt for dem som velger å leve slik.

Guds vilje

Jeg har et langt liv tenkt og trodd at kirkens og forkynnernes oppgave var å holde fram Guds vilje og Guds rettledning for livet. NB: og rope ut tilgivelse, nåde og nystart. Og at det var godt og gagnlig for mennesker at kirken gjorde det. Kirken skal selvsagt ikke tvinge folk, men med veiledning og forkynnelse klargjøre Bibelens bud.

Og jeg skjønner ikke at både kirkens ledere, og folk flest, kan se seg tjent med en kirke som tilpasser seg, og blir tannløs og medgjørlig, i sin anvisning og sin forkynnelse av Sannheten, slik vi finner den i Guds ord.