En kamp mellom de som ønsker at likekjønnede par får inngå ekteskap i kirken og de som ikke ønsker dette. Åpen folkekirke mot Levende folkekirke. Og det er på valg av medlemmer til bispedømmeråd dette slaget skal stå, for de som blir valgt inn her møter også på Kirkemøtet. Og som Den norske kirkes øverste representative organ er det Kirkemøtet som kan avgjøre saken.

For likekjønnede ekteskap

Bare så det er klart. Ja, jeg er for at likekjønnende par skal få inngå ekteskap i kirken. Når det er sagt, støtter jeg likevel ikke Åpen folkekirkes aksjon for å stille alternative lister til årets kirkevalg. Heller ikke Levende folkekirkes varslede aksjoner om å anbefale dem de mener er gode kandidater på valglistene. Åpen folkekirke ble dannet som et resultat av Kirkemøtet 2014 som sa nei til vigsel av likekjønnende par

og Levende folkekirke organiserte seg for å være en motpol. Til sammen klarer disse to, forholdsvis nye organisasjonene, å skape et feil inntrykk av valgets innhold. Samtidig som de er med å skape konflikt, motsetninger og uro i kirken.

For det er ikke bare den ene saken et bispedømmeråd og et Kirkemøte har på sakslisten i løpet av sin 4-årsperiode. Jeg tror neppe at tilsettinger av prester og deres kvalifikasjonskrav og tjenesteordninger, lovendringer på det kirkelige området, planarbeid og ressursfordeling for trosopplæring, diakoni og kirkemusikk, retningslinjer for kirkelig inndeling og andre forvaltningsoppgaver er saker som blir satt på dagsorden før kirkevalget i september. Og hva med Veivalg for fremtidig kirkeordning? Hvor mange tenker over at det er Kirkemøtet i 2016 som skal ta opp denne saken? Svært viktige saker som overhodet ikke får verken fokus eller omtale. Saker som krever at innvalgte representanter kjenner kirken fra innsiden og dens organisering og praksis.

Vi er én kirke

En av listekandidatene for Åpen folkekirke i Oslo Bispedømme skriver i et leserinnlegg i Vårt land (16.05.15): I år står kampen. I år skal demokratiet vinne. Uttalelsen klinger dårlig i mine ører. Dette bør nemlig

ikke være en kamp. Vi er én kirke, vi har én felles tro. Vi må enes. I det noen vinner, taper noen andre. Det vil jeg ikke være med på. Saken om ekteskapsforståelsen er et teologisk spørsmål som skaper så store følelser i folk at vi må behandle det varsomt og respektfullt. For å bygge en kirke som er både levende og åpen må vi ha gjensidig respekt for hverandres syn og komme frem til løsninger og organiseringer som vi kan enes om.

Jeg ønsker ingen kamp. Jeg ønsker et kirkevalg som setter fokus på at de som blir valgt inn skal ha sin oppmerksomhet rettet mot det som er deres oppgaver som bispedømmerådsmedlem og Kirkemøtedelegat. Jeg ønsker at disse skal være med på å tilrettelegge for å skape levende menigheter der oppslutningen om gudstjenestene økes og hvor barn, ungdom og voksne kan møte Jesus. Jeg ønsker en kirke som er inkluderende, respekterende og moderne. Jeg ønsker en kirke hvor vi kan samarbeide og bli enige, og hvor alle kan finne sin plass og tilhørighet. Ja, jeg ønsker en kirke som er både åpen og levende, men i ordenes rette betydning og ikke knyttet opp til våre to nye kirkeorganisasjoner.