Han påpeker at vi setter ord på både tanker og følelser, men også meninger og holdninger. Med dette som innledning ble jeg svært skuffet da jeg leste hvordan han valgte å sette ord på sine meninger og holdninger om abort, kjønn og lesbiske. For som Farestveit skriver, så har ord makt. Hvordan vi snakker om abort og kvinners kropp har derfor noe å si. Min kropp er mer enn bare et slagord, det handler om grunnleggende rettigheter.

Det er en grunnleggende menneskerett å bestemme over egen kropp og seksualitet, uavhengig av kjønn. Enhver kvinne skal ha rett til trygg og lovlig abort, samt bestemme selv om, og når, hun vil ha barn.

Farestveit stiller spørsmål ved at fosteret er en del av kvinnens kropp, hans oppfatning er at fosteret er en egen og helt annen kropp som skal utvikle seg videre og leve et liv. Det er en selvfølge at et foster med tiden vil utvikle sin egen kropp, men så lenge fosteret er avhengig av og er koblet til kvinnekroppen gjennom navlestrengen, regnes fosteret som en del av kvinnens kropp.

Derfor ser jeg ingenting galt med slagordet «min kropp» i abortdebatten.

Et annet argument han bruker er at det trengs to mennesker av ulikt biologisk kjønn for å starte selve livsprosessen, og det stemmer. Jeg ser ikke behovet for å gå i dybden på hvordan barn blir til, annet enn at selve prosessen etter at sædcellene kommer inn i livmoren skjer i kvinnens egen kropp, som hun har rett til å bestemme over.

Et annet spørsmål som har fanget interessen til Farestveit er formuleringen «vi får tildelt kjønn ved fødsel». Videre gir han uttrykk for å ha stor respekt for de som opplever å være født i feil kropp, men at det må skilles fra biologiske fakta. Han, som mange andre som deltar i kjønnsdebatten, utelater et viktig biologisk faktum. Ifølge Helse Norge fødes det hvert år mellom fem og femten barn med uavklart kjønn i Norge, det er altså umulig å avgjøre om det er en gutt eller jente basert på ytre kjønnsorgan. I tillegg til å være en del av biologien er dette en av mange grunner til å innføre et tredje kjønn.

Sist, men ikke minst, stiller han spørsmål ved ordlyden om at et lesbisk par venter sitt første barn eller at de har fått sitt første barn. Han uttaler at det må ha skjedd en biologisk sensasjon om man skal ta ordlyden på alvor og at et barn har både mor og far. Men i dagens samfunn er det faktisk helt okay å ha to mødre og en donor.

Hvordan vi velger å bruke ordene våre er utrolig viktig, ikke bare fordi de har makt, men også fordi ord kan undertrykke. Både kvinner og homofile har kjempet lenge for de rettighetene de har i Norge i dag, og i flere land kjempes det fortsatt for disse rettighetene.

Avslutningsvis vil jeg sitere noen kloke ord fra Arnulf Øverland som Farestveit kan ta med seg videre i debatten, du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!