Jeg flyttet fra Kristiansand for fem år siden, og hver gang jeg er på besøk blir jeg imponert over hvor mye utvikling har skjedd i det offentlige byrom. De store oppgraderinger og investeringer gir en framtidstro. De menneskene som bor i byen må føle seg satt pris på og setter pris på at det gjøres så fint rundt dem. Dette er en svær kontrast til tilstanden på Øvre Slettheia hvor jeg har bodd store deler av livet mitt. Jeg har tilbrakt mye tid i sommer på lekeplasser og i naturen der. Jeg har tenkt på hvor mye potensial stedet har, på hvor mye fellesområder faktisk brukes av barn og voksne. Men det forfaller.
En hel generasjon av barn på Øvre Slettheia vil ikke vite hvordan det er å gå i vanlig barnehage, de har bare gått i kontainere. Slik skaper kommunen klasseforskjeller. Vi må ikke glemme at oppvekst gir grunnsteinene for hvordan vi blir som voksne. Det skjer ikke bare hjemme. Kommunen og det offentlige Norge har ansvar for strukturene rundt. Ved å skape fritidsarenaer, fine og funksjonelle lekeplasser så formidler man noe veldig enkelt: Du er viktig, vi ser deg, vi ønsker at du skal ha det godt og utvikle deg. Det er da man får troen på seg selv. Det er da man lykkes.
Den stillheten bør vi lytte godt til, for om noen generasjoner møter vi sinne og skrik.
Nå er det vedtatt at det ikke skal bygges ny barnehage på Slettheia, og at det vurderes å legge ned skolen og slå flere trinn sammen til ett. Prisen for at kommunen gjorde en alvorlig feil ved utbygging av barnehagen vil barna fra et av de fattigste områdene i Kristiansand betale. Hvor er dere politikere som er opptatt av fattigdomsbekjempelse og redusering av utenforskap nå?
De siste årene har jeg forsket på og jobbet med kompetanseheving på utenforskap, vold og rasisme, og en del av dette arbeidet har vært rettet mot kommuner. I de fleste kommuner finnes det områder som har større utfordringer enn andre, da er en av flere gode løsninger å sette i gang «områdeløft» som handler om å gjøre helhetlig innsats for å bedre levekår. Det er det motsatte av det som skjer i Kristiansand. For en kommune med så store ambisjoner å være «En by for alle» er det en feil vei å gå. En likestillingskommune bør være opptatt av å jobbe for å få frem stemmer til de saken gjelder, ha kunnskap nok til å forstå utfordringer marginaliserte grupper har og virkelig lytte til innspillene som har kommet. For i hjertet av denne saken er makt og avmakt. Politikere og fagpersoner i kommunen vet nok hva man i teorien bør gjøre med utsatte områder og marginaliserte grupper, men det er så lett å ikke gjøre det, for det er ingen som protesterer.
Nedleggelse av skolen og manglende innsats for å bedre levekår på andre måter er en farlig utvikling. Den stillheten bør vi lytte godt til, for om noen generasjoner møter vi sinne og skrik.