Mer overrasket er jeg over alle positive tilbakemeldinger på e-post, SMS og i sosiale medier. Det kom overraskende på. Kanskje er tiden moden for å tenke nytt, eller tenke «gammelt»? Mange har hengt seg opp i begrepet «husmødre». Når jeg benytter det, er grunnen at «husmor» og «husmorskole» er ord som mange fortsatt husker. En moderne «husmorskole» kan gjerne hete noe annet.

Mitt inntrykk er at mange av dem som er mot «husmødrene», er de samme som er opptatt av miljø og klima. Det undrer meg at de ikke ser miljøaspektet i det jeg tok opp.

Ett av mine sterke minner er da den nå 92-årige Erik Dammann i 2010 snakket om tiden vi er inne i, hvor det å tenke vekst er overordnet. Han var pessimist og så ikke håp for menneskeheten, uten at vi la bort hele vår tenkemåte og begynte på nytt. «Men det er en utopi,» sa han.

Men tidene forandrer seg. På 1970-tallet fantaserte vi om sykler som «fløy opp bakkene» med motor. I dag opplever vi at nyliberalismen, som har vært motor i vekstsamfunnet, endelig har mistet sin kraft. Men for de største partiene AP og Høyre tviholdes det på «arbeidslinja» og tanken på at «det skal lønne seg å jobbe», og de vil ha oss alle i fulle jobber. Da undres jeg: Er det mulig å få ned forbruket så lenge arbeidslinja eksisterer? Den inflasjonen vi nå opplever, gir stigende rente, som skal tvinge oss til å bremse forbruket. Men fortsatt er det lenge til den rike middelklasse-familien med to i full jobb endrer vanene.

Er det mulig å få ned forbruket så lenge arbeidslinja eksisterer?

Dammanns varsko-rop mot utviklingen ble ikke hørt. Resultat: Gjennom de siste femti år er forbruket vårt tredoblet. I dag kommer den ene krisen etter den andre. I boka «Verdirevolusjon» skrev Dammann at på 70-tallet syntes mange nordmenn de hadde nok. Det er også slik jeg husker det tiåret. I mellomtiden har de globale miljø- og klimaproblemene økt katastrofalt. Dammann mente kampen for stadig høyere lønn var blitt meningsløs. Lønnsoppgjøret i vår gikk stille for seg. Midt i en inflasjon fikk alle det de krevde uten streik. Forbruket kunne fortsette å øke, og inflasjonen fortsetter.

Mens jeg skrev dette, fikk vi ny dobbel renteheving. Dammann mente at maskuline verdier måtte vike plass for tradisjonelt mer feminine verdier som fordeling, fellesskap og omsorg for natur og mennesker. Men det forutsetter et nytt økonomisk system. Det er dette vi blir tvunget til å tenke over. På 70-tallet hadde vi små forskjeller, mens nå er utenforskap og matkøer en del av hverdagen.

Hva har så det med «husmødrene» å gjøre? Forbruk kan bare bremses om vi bremser inntektene. Mennesker er slik at har vi penger, bruker vi dem. For første gang siden 80-tallet hører jeg at namsmannen drar hjem til folk og henter biler eller bytter lås på boligen.

Jeg hatet arbeidslinja da den kom, og hater den om mulig enda mer i dag. Den handler om utenforskap og setter et skille mellom de sterke og de svake, mellom de friske og de syke. Arbeidslinja har skapt hamsterhjulet vi befinner oss i, den har utryddet «husmødrene» og «husmorskolene». «Husmødrene» sto for verdier som nå er forfalt. Mange av oss vokste opp med en forelder som var hjemmeværende. Hvis vi ikke snur og bremser inntekter og veksttenkning, er vi på full fart mot flere kriser.

En renessanse for «husmødrene» – (og «husfedre») – kan gi mange gevinster. Noen må ta seg av tøyvask, oppvask og husvask. Noen må ha tid og kompetanse til å lage kortreist sunn mat som ikke er ultraprosessert. Forskning viser at den maten vi spiser, fører til mer kreft. «Husmødrene» kan gi ny trygghet og stabilitet i familien og bremse kravene til alt vi må ha for å kunne være fullverdig del av samfunnet.

Hamsterhjulet og tidsklemma kan drepe oss sakte, selv om vi lever lenger.

Mange av dem som raser over ordet «husmor», ser for seg at kvinnen blir avhengig av mannen og ikke kan skille seg av økonomiske grunner. Min egen mor skilte seg i 1974 og var hjemmeværende det meste av min oppvekst. Hun maktet å manøvrere rekkehus med lån, løpende utgifter og to barn. Det var mulig den gang. Da jeg ble skilt i 2010, måtte jeg ha hjelp av sosialen for å klare meg. Jeg var fortapt, selv med jobb. Vår avhengighet av to inntekter har gjort det vanskeligere å skille seg, om det skulle være nødvendig.

Hamsterhjulet og tidsklemma kan drepe oss sakte, selv om vi lever lenger. Flere blir uføre, flere har psykiske problemer, selvmordsraten er høy. Vi har ikke tid til å fundere på livet, hvorfor vi er her, hvordan vi bør forme tilværelsen. Mange holder ut i en jobb de misliker for å få nok pensjon, men dør eller blir skrøpelig før den dagen kommer. Vi trenger mer tid til å tenke, til å ta oss av våre nærmeste, til å nedtone det vi kaller arbeid. Jeg har fått spørsmål om hvordan vi kan møte det økende presset på eldreomsorgen, om mange forlater arbeidslivet. Det kan vi løse med å kvitte oss med mange av de «tullejobbene» som David Graeber beskriver i boka «Bullshitjobs».

Til sist: På en flyplass traff jeg for noen år siden en dame som satt på en benk med tilsynelatende god tid. Hun forklarte at hun måtte vente på sjela si, før hun kunne dra videre. Det kunne kanskje de fleste av oss trengt i dag?