Plutselig så jeg sannheten i speilet. At jeg er blitt en zombie. En sånn som, stuptrøtt, leverer og henter sønnen min i barnehagen.

For tiden rusler jeg i søvne gjennom livet, berøvet for overskudd, desperat etter hvile. Jeg er blitt en levende død, en sånn som stapper timene mellom 9 og 16 fulle av flest mulig jobbmøter. En fyr som ikke orker å lage middag, men stadig tyr til take away-sushi som jeg, superstresset, hiver i meg. En sånn som bruker mine siste krefter på å

ronning 3.jpg

leke med sønnen min før han sovner. I det jeg setter meg i sofaen for å endelig gripe kvelden, slokner jeg.

— Selv har jeg ikke sett værmeldingen på to år. Jeg ligger bare der, fullstendig utslått på sofaen.

Jeg er blitt min egen far. Da han var småbarnsfar, sovnet han alltid til Dagsrevyen. Han trengte ikke sovetabletter, det holdt med Einar Lunde. Selv har jeg ikke sett værmeldingen på to år. Jeg ligger bare der, fullstendig utslått på sofaen. Våkner tidvis av en strøm av enerverende lyder fra badet som blander seg inn de corny, heseblesende drømmene mine. Som regel kommer støyen fra vaskemaskinen, den som har gått nonstop siden fødselen for to år siden.

Kanskje har du sett meg på Coop? Jeg er spøkelset som vandrer hvileløst mellom mathyllene. Han som tviholder på en handleliste, men likevel ikke aner hva han skal kjøpe. Jeg bruker nemlig uhorvelig mye tid på å oppdrive babygrøt og våtservietter, selv om jeg vet inderlig godt hvor barnehyllen er. Jeg stirrer på frysedisken, og vurderer om det er mulig å legge seg oppå den for en etterlengtet høneblund.

Dagene er blitt et sykt sammensurium. Jeg husker ikke hva jeg gjorde i går, og er forsinket med alt jeg skal levere i morgen. Inni hodet mitt runger det et hult ekko: Når tar reservelageret slutt? Når kan jeg puste ut? Finne hvile? Og hvem søren kan jeg skylde på for at jeg er så utmattet nå? Verden? Gud? Erna Solberg?

Dagen starter brått. Jeg har sluttet å sette Iphonen på vekking. Morgenen starter uansett klokka syv med babyskrik. Da stuper jeg ut av sengen, dusjer i 45 sekunder, og kaster i meg frokosten, mens jeg triller til barnehagen. På bussen til første møte tar jeg jobbtelefoner og tviholder på kaffekruset som skal skjenke meg næring til å gjennomføre dagen.

Jeg fnyste av dem før. Alle disse pretensiøse jetsett-folka som omtalte livet som et kappløp med tiden. Jeg fniste av alle fedrene på trikken som kvalte sine gjesp. Nå kveler jeg gjesp selv. Sovner på bussen. Kjenner at det stikker i hjertet når jeg våkner av en innkommende e-post på telefonen. Berget av forpliktelser vokser seg bare større, og gjør at hodet banker.

  • Berget av forpliktelser vokser seg bare større, og gjør at hodet banker.

søvnmangel - nordmannen.jpg

Jeg motstår fristelsen til å ta meg nok en smertestillende tablett, vil ikke bli en Paracet-junkie. Mamma ringer. «Om det går bra med meg? Jo da, bare litt hektisk om dagen. Men ellers tipp topp.«

Det skjedde så brått. Livet gikk fra å være en uforutsigbar serie av fester og inspirasjon, til å bli en avansert hinderløype av forpliktelser. Som Jack Bauer i «24» stresser jeg gjennom livet i et kappløp med egen timeplan. Alle ubesvarte SMS-er og glemte avtaler gjør at jeg stadig skyggebokser med min egen samvittighet. For pokker heller. Jeg vil jo fikse alt. Være supermann. Eller, i det minste, en bra fyr. Jeg vil være en flink far som inspirerer sønnen min. En kjærlig kjæreste, som klarer å formidle hvor hardt hjertet mitt banker for henne. Jeg vil være en varm venn, en sånn som ringer og spør: «Hvordan går det med barna da? Og jobben? Og huset? Dere skal flytte snart, hører jeg?»

— Den sjeldne gutteturen til London bestilles og betales 14 måneder i forveien. Jeg er egentlig for sliten til å være med.

Og jeg ønsker å mene det, når jeg sier: «Vi må virkelig få til en pils snart. Veldig snart. Kanskje allerede neste måned? Skal bare sjekke filofaxen først. Hvor la jeg filofaxen?». Jeg fører opp pilsavtalen sammen med alle de andre avtalene, de som nå bare framstår som en strøm av punkter og ord, men som etter hvert skal utgjøre hele mitt stressede 2015. Puh!

Jeg vet. Sånn er livet som småbarnsfar. Men pokker heller. Må alt være så fordømt gjennomplanlagt? Må vi alle bli sånne irriterende typer som er nødt til å lage avtaler minst to måneder i forveien? Som langsiktig må planlegge hytteturer, ferier, parmiddager, gutteturer og utdrikningslag. Det er så helsikes mange utdrikningslag for tiden. Før oppsto bare festene fra intet, men nå flyr invitasjonene frem og tilbake, og legger stein på min dårlige samvittighet. «Skal vi møtes for en parmiddag tirsdag 17. august?» «Sorry, men da er det dugnad i borettslaget.» «Hva med 10. september?» «Beklager, men da skal vi i barnebursdag til tremenningen til kona.»

Den sjeldne gutteturen til London bestilles og betales 14 måneder i forveien. Jeg er egentlig for sliten til å være med, men samtidig for nysgjerrig til å droppe det. Så vi reiser, solen skinner. Halvparten av gutta meldte avbud i siste liten, men vi som er der skåler. Et tåpelig gateorkester spiller «Girl from Ipanema» surt og med feil akkorder, og vi sitter der, i Camden, og drikker pils med blodskutte øyne. Og alle bærer på samme hemmelighet, som vi ikke tør å si høyt. Kan noen bytte denne ølen i en halvliter med søvn. Please!?

Det skjedde bare. Jeg skulle gripe livet som en inspirert fyr som balanserte hverdagens forpliktelser som den perfekte linedanser. Jeg skulle være laidback og impulsiv, entusiastisk og spontan. Jeg skulle i hvert fall ikke bli en fyr med fullstappet filofax, en sånn som dropper en bytur fordi jeg må tidlig opp for å levere i barnehagen. Jeg hadde

Kan noen bytte denne ølen i en halvliter med søvn. Please!? Foto: Microstock

spydd av meg selv om jeg visste at jeg allerede nå vet hva jeg skal gjøre i mars 2016. Kan noen, please, avse en kopp med søvn? Eller en helg med frihet? Jeg vil drikke pils på en bar på Söder i Stockholm. Jeg vil sette meg på et fly til New York for å se konserter. Jeg vil, i det minste, kunne sove til klokka 10!

«Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet.» John Lennon sang det på en plate i 1980, samme år som han ble skutt. Jeg føler meg fullstendig utmattet av livet som bare skjedde. På toppen av det hele, regner det. Jeg trodde det skulle bli sol. Men hva vet jeg? Jeg har jo ikke sett værmeldingen på evigheter. Klokka tikker, straks skal jeg levere denne teksten. Setningene glir i hverandre. Heldigvis er det bare noen linjer igjen. Puh! Straks ferdig. Håper den ble ålreit. Teksten, altså. At du liker den. Og vær så snill, se i nåde til meg dersom du ikke gjør det. Jeg har nemlig så uendelig mye mer jeg skal gjøre i kveld. Nå begynner Dagsrevyen også, må bare sørge for at jeg ikke sovn ...