Det føltes uvant i starten. Sært. Fremmedgjørende. Kelnerne så oppgitt på meg hver gang jeg spurte om de serverte noe vegetarisk. På middagsselskaper lurte folk på om de skulle hente noe purre til meg. Dersom jeg ble servert elggryte, ba vertskapet meg fiske ut kjøttet og legge det på siden av skålen. Resultatet var at jeg satt igjen og slurpet brun kraft. Jeg kunne like gjerne byttet ut spiseskjeen med et sugerør.
Å være vegetarianer er som å være avholdsmann i et utdrikningslag. Du må konstant forsvare valget ditt. Enkelte nordmenn er så opptatt av at du skal spise kjøtt at de gjerne stapper sommerkoteletten ned i halsen på deg. Slekt og familie aner ikke hva de skal gjøre når de ikke kan frese opp speilegg og karbonader. På obskure norske veikroer har frustrerte kokker kastet skåler med uspiselig kinakål etter meg.
På middagsselskaper føler vegetarianeren seg som elefanten i rommet. Som et romvesen som nettopp har ankommet fra planeten Tofu. Julaften blir jeg gumlende på et par poteter og litt surkål. På det første stevnemøtet med kjæresten min, ankom jeg restauranten et kvarter før jeg skulle. Klok av skade forklarte jeg kelneren hva jeg ikke kunne spise. «Ikke kjøtt. Ikke kylling. Ikke ost. Ikke melkebaserte sauser». Og så instruerte jeg ham: «Vær så snill. Ikke lag noe oppstyr rundt det når hun kommer».
Det skjedde brått. For 16 år siden gikk jeg fra å fråtse i pepperbiff og Pizza Big One til å valfarte til helsekostbutikker for å hamstre soyaburgere. Hverdagslykken var å finne friske tomater, fersk hvitløk og habanero-chili hos den lokale tyrkiske grønnsakshandleren. Årsaken? En velsmakende, sterk linsesuppe ble mitt eureka. En venninne serverte meg vegetarretter som smakte bedre enn alt kjøtt jeg var blitt servert. Fra å være en fyr som skylte ned grillpølser med cola, gjorde mitt nye kosthold at jeg følte meg merkbart lettere. Jeg kom meg tidligere opp om morgenen. Sov bedre. Ble lettere inspirert. Jeg forsto at nøkkelen til et godt liv er å være bevisst på hva du stapper i deg.
Du tar sørgelig feil dersom du tror det var hipt å være vegetarianer på slutten av 90-tallet. Vi ble ansett som noen tåpelige utskudd. Anemiske mennesker med sprøtt hår. Bekymrede bekjente mente vi manglet så mange næringsstoffer at det var utrolig at vi i det hele tatt kunne stå på beina. Restaurantene ville ikke ta i oss. Jeg vandret hvileløst rundt i Oslo, lyttende til CD-er på en oversensitiv discman, mens jeg speidet etter vegetariske lunsjsteder. Det eneste som fantes var en Hare Krishna-restaurant, samt et kommunebrunt kantine-preget vegetar-vertshus. Der fortærte jeg min ukentlige grønnsakspizza, laget på speltmel. Ved nabobordene satt kvinnelige pønkere med dreads og hår under armene. De gumlet falafel, sammen med en drøss med pensjonister som kun spiste der fordi det var så billig. Som reklamekampanje for et bedre liv dugde det dårlig.
Utenfor vinduet gikk de stappmette familiene i retning Big Horn Steak House. De lo høylytt. I paranoide stunder følte jeg at hånlatteren var rettet mot meg. Men jeg holdt meg unna kjøtt slik vampyrer unngår hvitløk. Jeg hadde forspist meg på rettene fra det grusomme norske industrielle 80— og 90-tallskjøkkenet. Jeg var vettskremt av joikakaker og Spaghetti ála Capri.
Vi som vokste opp på tidlig 90-tall opplevde at de voksne hadde for dårlig tid til å lage mat fra bunnen av. Hurtigmat var hipt. Sikringskost og felles familiemiddager var et tilbakelagt stadium. Lykken lå i frossenpizza og mikrobølgemat. Vi gumlet spagetti og kjøttdeig ispedd pulversaus og ketchup. Fråtset i grillet kylling. Jublet dersom vi fikk servert hjemmelaget pizza med grå kjøttdeig og smeltet gulost i skiver. En trønder med dårlig flow ræppet om fortreffeligheten ved pizzafyll. Det var uutholdelig. Man trengte ikke å være Blitz-tilhenger med hanekam for å innse at det var lurt å unngå tilsetningsstoffer, halvfabrikatene og industrimat.
I 16 år har jeg fremstått som en usexy doktor Stockmann, hovedpersonen i Ibsens «En folkefiende». Uansett hvor ofte sannheten kommer på bordet, ønsker flertallet at vegetarianeren tar feil. I årevis har jeg måttet svelge de samme mytene. At vi trenger kjøtt for å få i oss proteiner. At vi trenger å drikke melk for å få i oss kalsium. Du får i deg nok proteiner og kalsium ved en plantebasert diett. Og du trenger ikke drikke melk som kommer fra kyr, så lenge du ikke er kalv. Den verdensberømte kokken Yotam Ottolenghi komponerer ofte kjøttretter, men er også en foregangsfigur innen vegetarkokkekunst. Han sier: «Kjøtt er ikke noe som skal dukke opp på bordet til frokost, lunsj og middag. Jeg har ikke moralske kvaler ved at folk spiser kjøtt, men større problemer med hvor lite som skal til for at vi dreper et dyr».
Dokumentaren «Forks Over Knives» påstår at den kan redde livet ditt. Filmen tar utgangspunkt i en studie fra Kina versus USA. I motsetning til amerikanerne lever kineserne med en mer plantebasert diett. Kinesiske kvinner kan vise til en femtedel av antall brystkreft-tilfeller sammenlignet med vestens kvinner. I motsetning til vesten er det oppsiktsvekkende få tilfeller av hjerteinfarkt, diabetes og prostatakreft. Sliter du med motivasjonen, hvorfor ikke teste det ut? Det verste som kan skje er at du ender opp med å like brokkoli.
Året er 2015. Storbyrestauranter har et bredere tilbud for oss vegetarianere. Mange nordmenn har et mer bevisst kosthold enn på 90-tallet. Så derfor, en ydmyk bønn: Neste gang du ser en vegetarianer på en fest, la vedkommende slippe å forsvare sitt valg. Spør heller hvilken vietnamesisk restaurant som serverer de beste ferske vegetar-vårrullene. Be ham fortelle om bugnende grønnsaksboder. Om velsmakende vegetarburgere. Om kjærligheten til det asiatiske kjøkken.
For påstanden om at man trenger kjøtt for å oppnå et riktig kosthold er faktisk en sannhet med genmodifikasjoner.