Det sitter fire nordmenn på restaurant. De finstuderer regningen. «Du skal betale 192 kroner, mens du skal betale 178.» «Du skal betale 183, mens jeg skal betale 167.» Gud forby om man skulle splitte regningen likt. Og så var det driksen da. «Er det vanlig å gi driks?» «Ja,» svarer den ene mutt. «Fem prosent får holde.«
Jo da. Jeg har opplevd rause porsjoner sjenerøsitet fra en håndfull nordmenn. Men gud bedre det er mange gjerrige folk i dette landet. Det ligger i vårt DNA. Det er en egen art som befolker landet vårt: Gjerrigknark-nordmannen. Spør en gjerrigknark-nordmann på bar og, med en elefants hukommelse, husker han at du skylder ham en øl. «Jeg spanderte jo tross alt en halvliter på deg under fotball-EM i Portugal i 2004.»
Gi en gjerrigknark-nordmann noe gratis ræl og han blir overlykkelig. Og hva med den gode Amarone-vinen som du ga til ham på 50-årsdagen? Den har stått der i ti år nå, og skal sikkert stå der i ti år til. Hvorfor? «Den skal åpnes ved en spesiell anledning.»
Det er lett å få øye på gjerrigknark-nordmannen. Han elsker å spare, og handler gjerne First Price-pulverkaffe på Bunnpris. Grå kjøttdeig. Fiskekaker med to prosent fisk. «Hvor mange gram entrecôte er strengt tatt nødvendig for å bli mett?» For å spare penger monterer han det elektriske anlegget i huset selv. Slik at sikringen ryker hver gang vannkokeren benyttes samtidig som komfyren er på.
Gjerrigknark-nordmannen har prinsipper. Han hater å gå på restaurant. Det er sløsing av penger. Maten smaker like godt hjemme. Faktisk bedre. Dersom han må tilbringe kvelden på et spisested dropper han forrett og dessert. Drikker springvann til maten. Alt for å holde regningen nede. På kafé ønsker han full valuta for pengene. Han presser i seg koppen med påfyll-kaffe selv om han egentlig ikke har lyst på den.
Det er synd på gjerrigknarkene. Vi har råd til å kunne omgi oss med rause matvarebutikker med sjel og varme. Men det er like mye sjel i en norsk dagligvarebutikk som i en flombelyst sykehuskorridor. Vi dyrker de pregløse lavpriskjedene ukritisk, og bekymrer oss ikke engang over at det er oppsiktsvekkende få fiskehandlere igjen. Hvor ble det av de stolte slakterbutikkene som preget byen vår i gamle dager? Grunnet laber interesse har slakterne måttet stenge sjappa og omskolere seg til musikkanmeldere.
- Det kryr av keisere uten klær. Vi mangler gutten som sier de er nakne
For gjerrigknark-nordmannen kjøper heller fin bil og stor flatskjerm, enn å investere i familiemåltidet hjemme. Mat er tross alt bare drivstoff. Vomfyll. Og gud bedre — «det er blitt så dyrt nå». Så han finleser Bunnpris-brosjyren med tilbud. Kjører hvileløst mellom Kiwi og Rema for å finne den billigste Grandiosaen. Bruker gjerne tretti kroner ekstra i bensin for å spare to kroner på en pakke Lipton-te. Setter kursen mot Svinesund for å handle kyllingvinger på salg som han skal hamre ned i den allerede overfylte fryseren.
I Oslo fikk vi en lekker mathall i 2012, en sånn som de har i resten av Europa. Det er prikken over i-en for enhver storby. Rad på rad med lekre råvarer. Men handler gjerrigknark-nordmannen der? Selv om undersøkelser viser at det ikke er dyrere der enn på Meny, skyr han stedet som pesten. Så lenge han innbiller seg at det er svindyrt vil Mathallen ligge der like hjerteskjærende øde som en eks-Idolvinner-konsert.
Gjerrigknark-nordmannen hater nemlig å «kaste penger ut av vinduet». Han kan bli sint som en lemen dersom han må kjøre gjennom en bomring. Han freser over at det koster 20 kroner å ta ut penger fra en minibank i utlandet. Nekter å bruke 49 kroner i måneden på et pluss-abonnement på en nettavis. Når vinteren kommer skrur han varmeovnene ned på 15 grader og bruker ullgenser innendørs. «Strøm er dyrt.» Og han sitter mer enn gjerne på en råtten bar dersom han vet at han sparer tre kroner på en halvliter.
La meg presentere et familiedrama i tre akter
Det er nemlig en forbrytelse å «sløse». Å foreslå å bestille taxi for en gjerrigknark-nordmann over 60 år er som å holde opp kors og hvitløk for en vampyr. Jeg kjenner en eldre dame som droppet å besøke barnebarna på julaften fordi drosje var det eneste fremkomstalternativet. Hun satt heller alene hjemme. Stirret i veggen. Blandet tiden ut i te. Men hun sparte i det minste 350 kroner.
I Øst-Europa kan nordmenn bo luksuriøst og billig. Men ikke pokker om gjerrigknark-nordmannen skal bo på et topphotell likevel. «Det får ikke bli for flott», tenker han og stuer familien inn på et avsidesliggende trestjernershotell. Alle krangler, svømmebassenget er kaldt og all-inclusive-buffeen skjenker familien en raus matforgiftning. Etterpå går han inn på nettstedet Tripadvisor og klager over «lite valuta for penga».
En del nordmenn er ikke bare økonomisk gjerrige, men gjerrige på omtanke også. På nestekjærlighet. Vi bygger hekk for å stenge av mot naboen. Tør ikke spørre folk i bygården vår om å låne sukker. Jeg har trillet rundt alene med barnevogn i snart ett år nå. I utlandet får jeg alltid hjelp av bussen. I Norge er det ingen som hjelper meg. Bortsett fra utlendinger. Folk trenger seg på bussen før jeg får gått av. Lar meg balansere med barnevognen ned stigtrinnet som om jeg skulle hatt birollen i en Buster Keaton-film. Moralen til gjerrigknark-nordmannen synes å være at det viktigste er å tenke på seg selv. For hvis alle tenker på seg selv, blir jo alle tenkt på.
Stakkars gjerrigknark-nordmannen. Han frykter regnværsdagene så mye at han glemmer å feire solskinnsdagene. Tviholder på godene og nekter å dele dem med andre. Glemmer at lykken i livet er å unne sine medmennesker livsglede i rause porsjoner. Og dessverre: løsningen er ikke, som han tror, å vinne i Lotto. For sannheten er at norske Lotto-millionærer lar pengene stå urørt på en høyrentekonto til «dårligere tider». Gud hjelpe oss alle!