Akt 1:
Teppet til side idet dødsboet skal gjøres opp. Slekta er samlet.
Onkel og pappa diskuterer høylytt hvem som har rettmessig krav på farfars elskede ølboks-samling og nesten komplette 80-tallsårgang av «Ditt distrikt». (1983-utgaven mangler). Tante og mor river og sliter i mormors møllspiste grytekluter og bulkete kakebokser. Fetter har fått øye på en potensielt verdifull pokal, i ekte plast, fra en bedriftsturnering i innebandy i 1973. Onkel sier at han er blitt lovet alle de flotte blå tallerkenene med den norske kongefamilien på. Pappa mener onkel lyver. Mamma kaller tante rotte, onkel kaller pappa en krøsus og familieadvokaten tar imot illsinte telefoner på overtid. «Er det rett av henne å kreve…?» «Muntlig avtale er like bindende som skriftlig …?»
Advokatsamtalene blir dyrere enn halve innboet til sammen.
Akt 2:
Vill krangel i peisestua.
Fetter tror at han er kong Midas og at alt han tar i blir til gull. Han blir plutselig besatt av å få alle farfars kassetter med Baccara og James Last. Tante prøver å gjemme en blomstervase, kjøpt på Nille, under kåpa idet hun tror ingen ser det. Tante krever å få den klissete permen med mormors oppskrift på «den perfekte formkake». Mor sikler over det rustne spisebestikket og onkel over sigøynerpikemaleriet. Alt som før var støvete rot, får plutselig stor affeksjonsverdi. «Vi kan ikke kaste denne capsen det står Felleskjøpet på, for den betydde mye for far». «Denne saltbøssa, som vi rappet fra Peppes Pizza i 1983, var en av mors kjæreste eiendeler.»
Alle argumenterer, helt uten tanke på logikk. «Du fikk den gamle analoge svart-hvitt-TV-en fra hobbyrommet til far, da skal i hvert fall jeg ha Opel Asconaen hans». Mer grining og lugging. Ny telefon til familieadvokaten.
Akt 3:
Mor går inn og ut av dører, onkel inn og ut av psykoser.
Han kaster seg i bilen for å skifte lås på hytta på Flå, som ingen har besøkt siden 1996. Far legger ham i bakken. Begge blir enige om å ta det på advokatens kontor. En urettmessig tildeling av farfars flotte samling av reflekser med Bergen Bank-logo på danner grunnlag for en verbal strid, som ender med at mor og tante antakelig ikke kommer til å snakke med hverandre på 15 år.
Teppet trekkes for. Alle tapte og ingen vant — bortsett fra advokaten, som endte opp med en halv million kroner og spenningshodepine.
Realityserie
Et typisk norsk arveoppgjør kunne fungert godt som en realityserie: «Sjekk ut «Den store arvekrigen» på TV3. Hvem klarer å kare til seg mest mulig på kortest mulig tid? Hvor mange stygge øsekar klarer du å stappe inn i baksetet på din Honda Civic før tante fatter mistanke? Hvor mange gjøkur får egentlig plass i hanskerommet før fetteren din ringer familieadvokaten? Ukens kjendisdeltakere: Hanne Sørvaag, Charter-Svein og Gunnar Greve.»
4-stjerners kjendisfrykt
Mange hevder å kunne bevise at det norske barnets første ord ikke lenger er «mamma» eller «pappa», men «forskudd på arv». Å få bolig, bil og ny MacBook som forskudd på arv er for enkelte blitt et heldig alternativ til å nave. I fjor vår overhørte jeg min 18 år gamle nabogutt trygle og be foreldrene om å få penger til «det feteste lydanlegget på russebussen» som forskudd på arv. Hvorpå jeg lå våken halve mai måned.
Ræl
I det norske arveoppgjøret er materielle ting viktigere enn å være fri. Men er det med mest mulig ræl fra dødsboet at ekte kjærlighet fra avdøde foreldre bevises? Plutselig blir vi hjernevasket i en tro på at det slitne Block Watne-huset med litt for høy grunnmur er så verdifullt at det like gjerne kunne vært kulisse i «Downton Abbey». Vi glemmer at flesteparten av dem består av så mye juggel at du, under normale omstendigheter, ikke ville hatt det om det ble kastet etter deg. Det er som om vi glemmer at de fleste norske dødsboene er innredet med billige møbler fra etterkrigstida, da framtida var brolagt med brune cordmøbler, plastlysestaker og linoleumsgulv. Vi innser ikke at de fleste arveoppgjør egentlig handler om hvilket familiemedlem som har rett til å stue bort mest mulig nips i en støvete krok på loftet.
Stor ståhei for ingenting
Som Shakespeare ville sagt: Det er stor ståhei for ingenting — og hele denne suppa er milevis unna buddhistenes livsfilosofi. Buddhistene hevder at økende vekt på materielle ting vil forringe livskvaliteten og gjøre livet åndelig tomt. Jeg kan selvsagt forstå at det kan bli diskusjon dersom det er snakk om å arve Tellefsens Stradivarius, arve Opsahls filmrettigheter eller arve Juritzens forlag.
Men når man ser søskenpar rive og slite i sombreroen og tyrefekter-plakaten farfar hadde med fra turen til Torremolinos i 1977, begynner det å lukte Fleksnes-episode av det hele.
Jeg tror den største tjenesten du kan gjøre overfor dine barn, er å - i all hemmelighet - gi bort alt du eier til veldedighet. Deretter forhåndsbestiller du et heftig gravøl på en gourmetrestaurant med femretters middag og fyldig goodiebag til alle gjestene. Vamp kan stå for musikken. Og regninga kommer deretter som en hyggelig overraskelse i postkassa til barna dine når du altså for lengst har kastet inn håndkleet.
I stedet for et blodig familiedrama får du da en tragikomisk historie om den grådige sønnen som trodde han skulle arve farens hus, bil og hytte, men som ikke arvet annet enn hans temperament.