Noen av dere vil kanskje huske at jeg i fjor sommer kom ut av skapet som klimaoptimist. Det er jeg i høyeste grad fortsatt, av samme årsak som tidligere: Det foregår en grønn revolusjon over hele verden som kommer til å redde klimaet. Se bare på det fantastiske som skjedde her hjemme før sommeren. Da bestemte Stortinget seg for å trekke Oljefondet ut av kull, og KLP-konsernet solgte kullaksjer til en verdi av en halv milliard kroner — penger som nå skal investeres i fornybar energi i fattige, afrikanske land. Trolig de viktigste klimabeslutningene som er tatt i Norge noensinne.
Klimaoptimismen min fikk mye oppmerksomhet. Jeg tror det var fordi debatten så langt hadde vært preget av negative ord som tok fra oss troen på at vi kan gjøre noe med klimaendringene — og som tilslørte at vi allerede er godt i gang. For det skjer utrolig mye bra. Smart kapital - smarte folk med penger - går nå i retning av fornybar energi og ikke fossilt. Investeringene i fornybar energi i verden ble mer enn femdoblet fra 2004 til 2012, og sol og vind er i ferd med å utkonkurrere fossil energi i mange land. Blant annet skal solenergi være konkurransedyktig i 47 av de 50 amerikanske statene innen 2016 - tenk på det.
Språkbruk er viet et eget kapittel i sluttrapporten fra Makt- og demokratiutredningen (2003). Her heter det at «Ordvalg og kamp om begreper er en del av maktkampen i samfunnet.» Vi ser dette tydelig i klimakampen. Tilhengere av norsk olje- og gassutvinning snakker nesten utelukkende om fossil energi som verdiskaping, grunnlag for tusenvis av arbeidsplasser, og kilden til et bedre liv for verdens fattige. På den andre siden har miljøbevegelsen fremført sitt budskap med ord som er langt unna folks hverdag: Globale temperaturøkninger og CO2-kvoter. Karbonbinding. Utslippshandel. CCS. Byrdefordeling. Ikke vanskelig å skjønne hvilket budskap som er blitt oppfattet som mest positivt - og som har vunnet mest gehør.
Men noe har skjedd. For bare tre år siden så daværende statsminister Jens Stoltenberg ingen grunn til å endre norsk petroleumspolitikk eller investeringsprofilen til Oljefondet. Nå skal altså Oljefondet ut av kull, og den grønne omstillingen står sentralt i samfunnsdebatten. Jeg vil påstå at mye av årsaken til at vi nådde en slik milepæl, er at WWF og miljøbevegelsen lærte seg maktens språk og brukte språkets makt. Ettersom konsekvensene av klimaendringene har gjort seg mer gjeldende, brukes også nye ord i klimadebatten - ord som vekker folks følelser, engasjement og handlekraft. Som grønt skifte, fornybarrevolusjonen og grønn fremtid. Evigvarende arbeidsplasser. Energisikkerhet.
Miljøbevegelsen har også lært seg å snakke om penger og profitt når de prater om hvor viktig det er at verden blir fornybar. En klimavennlig politikk vil gi sterk og varig økonomisk vekst - noe som blant annet er blitt slått fast i rapporten «The New Climate Economy». Det er faktisk ikke klimatiltakene som representerer en byrde. Snarere tvert om. Jo før vi omstiller oss, jo billigere blir det. Maktspråket produserer nå grunner TIL å gjøre noe, fremfor IKKE å gjøre noe.
Så nå er jeg om mulig enda mer klimaoptimist! Fremtiden er fornybar.
Ikke vanskelig å skjønne hvilket budskap som er blitt oppfattet som mest positivt.
Det er faktisk ikke klimatiltakene som representerer en byrde.
Pengenes makt