Det nye styret for Kilden er samlet for første gang. Ved enden av bordet, ved siden av Kildens nye direktør, sitter ny styreleder med hestehale og knalloransje jakke. Det er noen hun likner på — måten hun smiler og rynker pannen på. Hjernen jobber febrilsk for å finne ut hvem det er. Så kommer det: Dronning Sonja! Kontrollert, vennlig, fremfor alt høflig.Nesten alle i rommet er nye. Styreleder Marianne Johnsen ber om en presentasjonsrunde. To ganger forteller hun sitt budskap: «Tydelighet, klar og direkte tale». Det liker hun, og sånn kommer hun til å opptre. Det forteller hun sørlendingene.
Hun blir spurt om hun kommer til å være like vanskelig tilgjengelig for pressen som foregående styreleder Tanum, og svarer at både hun og direktøren skal gi tydelige svar på ting som offentligheten lurer på.Men. Det er et men. Bare et par ganger før har hun gått med på å snakke med pressen. Hun liker ikke media. Har dårlig erfaring. Brent barn skyr ilden.
Plagsom presse
Det handler om 1988. Faren hennes var en av landets mektigste: Statoils første direktør; Arve Johnsen, tidligere statssekretær for industriministeren. Alle, absolutt alle visste hvem han var, mannen som var toppleder under Mongstad-skandalen da budsjettet sprakk med «en mong», seks milliarder kroner. Hver dag var faren oppslag på Dagsrevyen. Journalister lå i buskene i hagen og forfulgte familiemedlemmene i bil. Familien var beleiret. Siden har ingen av de tre søstrene Johnsen hatt særlig til overs for pressen. Men nå har Marianne Johnsen bestemt seg for å snakke med Fædrelandsvennens reporter, ikke bare om jobben, men også om seg selv. Det sitter langt inne. Ikke ulikt hvordan dronning Sonja har det, antakelig.
Alt går greit. Helt til vi kommer til skilsmissen og valgene etterpå.
— Dette vil jeg ikke snakke om. Det er privat. Interesserer ingen, sier Kildens dronning.Marianne Johnsens historie starter med at Arve og Tove Johnsen fra Hamar flytter til Asker og får tre døtre. Marianne er eldst. Mamma er hjemme og pappa Ap-politiker, siviløkonom og jurist.
— Det var oss tre jentene og en golden retriever som jeg fikk mast meg til, det var jul på Hamar og sommer på hytta på Sandøya i Tvedestrand. Oppveksten var tett, men ikke klam, oppsummerer hun.
Slik forklarer faren hvordan knapt ti år gamle Marianne overlistet sin far:
— Jenta gikk på biblioteket og lånte boken «Alt om hunden» og la den på nattbordet mitt uten å si et ord. Så samtalte vi om premissene, om mating og lufting, og Marianne overholdt avtalen, sier Arve Johnsen.
Som ungjente hadde Marianne følgende setninger utenpå dagboken sin, forteller han: «Hvem er jeg — hvor kommer jeg fra - og hvor kan jeg få tak i en taxi?»- Marianne er til de grader operativ og refleksiv - begge deler. Hun har god kontakt mellom begge hjernehalvdeler, sier han og beskriver eldstedatteren som en kombinasjon av målbevisst og omsorgsfull, en person som har lett for å le og som ofte kommer med en replikk som løser en låst situasjon med latter. Musikalsk er hun også. Hun var tidligmoden, med en bestemt oppfatning av hva hun ville og hvordan det skulle gjøres, sier pappa Johnsen.
— Alle mine døtre er utrustet med en relativt høy grad av mot og evne til å gå for eget maskineri - samtidig har de et omsorgsgen, sier han.
Mariannes barndom var fylt av idrett og pianospill.
— Jeg hadde ikke lyst til å konkurrere og være kjempegod i noe, jeg hadde ikke konkurranseinstinkt i idrett, sier hun.
Så en dag da pappa og Marianne satt på brygga på Sandøya og diskuterte fremtiden og yrkesvalg, stilte faren spørsmålet hun fortsatt husker: «Vil du være en påvirker, eller en tilpasser?» Svaret ga seg selv. For å bli leder, fantes det på den tiden tre muligheter: Handelshøyskole, utdanning som sivilingeniør og jus.— Jeg er ikke så glad i tall; er mer opptatt av det visjonære og langsiktige, smiler hun. Det ble jussen.
Selv om pappa var toppsjef, ble døtrene ikke materielt bortskjemt.
— Glem aldri at dere hører til de privilegerte, har jeg alltid sagt til mine døtre, forteller faren.
Arve Johnsen, far
Jentene hans fikk finansiere studiene sine selv.
— Jeg er vokst opp med nøkternhet og måtte ut og jobbe. Seks år som pleiemedhjelper på Dikemark sykehus har lært meg mye. Da fant jeg ut hva jeg ikke ville bruke livet på, sier hun.
Eventyrer og forlegger Erling Kagge er blant dem hun studerte sammen med. Rett som det er treffes de to fortsatt til en middag.
Glem aldri at dere hører til de privilegerte, har jeg alltid sagt til mine døtre.
— Marianne er sjenerøs og veldig intelligent. Når du prater med henne, merker du at hun er smart. Og hun har veldig god gjennomføringsevne. Dessuten er hun et varmt menneske.Og det er det ikke alle med de karakteristikkene som er. Hun har lykkes med mye, både privat og profesjonelt, sier Kagge.Dette sier en tidligere kollega om Marianne:
— Hun er velmøblert i hodet, og diskusjoner med Marianne skjerper og klargjør tanken. Jeg får energi av å samhandle med henne, sier han.
På studiet hadde Marianne truffet sin første ektemann som hun fikk to barn med. De flyttet til Brussel der han hadde fått toppjobb i Hydro på slutten av 1990-tallet. Venninner mente hun burde få barn nummer tre og leve livet på kafeer i storbyen.
Erling Kagge, venn
Den første jobben Marianne hadde etter studiene var som kontraktsforhandler i Norad. Deretter ble hun administrasjonsdirektør på Ullevål sykehus.
— Men jeg gjorde noe som var mye morsommere, gliser hun.
Marianne er sjenerøs og veldig intelligent. Når du prater med henne, merker du at hun er smart.
Hun tok en master i businessadministrasjon på Solvay Business School i stedet, mens ungene var på Montessoriskole. Det fortsatte de med siden, ettersom moren hadde sans for pedagogikken som går inn for å utvikle barnets indre disiplin, ansvarsfølelse og nysgjerrighet.Så bar det hjem til Norge.
I Elkems ledelse
Marianne ble trigget av venners utsagn om at «du har ikke jobbet ordentlig før du har vært i det private», og søkte lederjobb i Elkem. Etter noen år hadde hun behov for å legge kortene på nytt etter brudd med ektemannen. I 2003 sluttet hun i fast jobb og startet for seg selv som rådgiver og investor med firmaet Cascata AS. Det har hun holdt på med siden.
Etter hvert giftet hun seg på nytt, med Espen Falla, it-sjef i et internasjonalt firma.
— Marianne har alltid vært mye flinkere med barna enn jeg. Grunnen til Mariannes karrierevalg at hun har ønsket å kombinere barn og karriere. Hun har aldri vært villig til ofre barn for karrieren. Samtidig har hun ønsket å få til noe karrieremessig. Det er krevende hvis en er ambisiøs kvinne og mor samtidig, sier ektemannen.Han røper at kona ikke bryr seg om trivialiteter, som handling og husarbeid.
— Og hun synes det er åndssvakt at Iphone og PC stadig skal oppgraderes. Marianne kan bli hysterisk forbannet over sånne ting, mens jeg fikser det, sier han.
— Marianne er god på vanskelige ting. Da er hun fryktløs. Sosialt er hun veldig mye sterkere enn meg, og hun er flink til å få med seg mennesker. Men hun er mindre glad i de menneskene hun kaller «problemstablere» enn de som er løsningsorienterte, sier Falla.
Venninnen Elisabeth Grieg beskriver Marianne som «en ledertype som liker å ta action - flink til å tale, til å organisere. Hun tar sin plass. Er en god mor; veldig familiekjær».
Espen Falla, ektemann
Nå er ungene til Marianne voksne studenter, den ene på Handelshøyskolen, og den andre tar lederutdanning i Amsterdam. Begge har tatt United World College i utlandet. Så nå kunne Marianne ha valgt å gå tilbake til lederjobber i næringslivet. Men hun vil ikke.
Marianne er god på vanskelige ting. Da er hun fryktløs.
— Det viste seg å være mye morsommere å jobbe for meg selv. Det gir en tilfredsstillelse å få til ting på egen kjøl, og det gir mye større fleksibilitet. For egentlig er jeg litt bohem og. Jeg jobber systematisk og analytisk, men som person har jeg stort frihetsbehov. Det å ikke ha en sjef er fint; veldig fint, ler hun.Det betyr blant annet at hun kan reise når det passer henne, til drømmestedet hun kjøpte da hun rundet 50, olivenfarmen med 133 trær i Toscana i Italia. Iført shorts og støvler høstet hun 985 kilo oliven i fjor, som ga 135 liter olje, forteller hun stolt og glad. Livet på gården gir et vidunderlig friminutt, åpner for nye perspektiver og løsninger på utfordringer hjemme.
Pengene til kjøpet kom fra salget av fiskevaksine-bedriften Pharmaq, som Marianne var medeier i fra 2004. Salgssummen i 2008 var i følge Dagens Næringsliv en halv milliard kroner, som Marianne delte med blant andre 60 ansatte aksjeeiere.
Interessen for sjømat, havbruk og aquakultur oppsto tilfeldig, men har vokst siden hun i 2004 sa ja til å sitte i styret for Fjord Seafood. Der var hun med på alle fusjoner fram til John Fredriksen overtok bedriften.I fjor utnevnte fiskeriministeren Marianne til styreleder for det statlige Norsk sjømatråd. Mens det var kulturministeren som før jul utpekte Marianne som styreleder for Kilden. Hun er profesjonelt styremedlem, det noen kaller styregrossist, og tar verv både i næringslivet og i humanistiske organisasjoner. Det har brakt henne til Chile, Peru, Afghanistan, hvor hun er blitt sjokkert over forholdene for kvinner.
Opptatt av likestilling
En av de to gangene Marianne har latt seg lokke til å uttale seg til pressen, var da hun ble begeistret for tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsens forslag om å kvotere begge kjønn til børsnoterte styrer i 2004. Det fikk hun mye pepper for, men hun mener det var verdt det. Siden da er utvelgelsen til styreverv blitt profesjonalisert, og Marianne leder mange valgkomiteer for børsnoterte selskaper. Hun har sittet på møter der eldre menn i dress har bedyret at kvaliteten på lederskap synker der kvinner kommer inn.
— Det er et gubbevelde, et lag av eldre menn som har holdt på lenge, som heldigvis fases ut nå, sier hun.Lillesøsteren hennes våknet en natt og lo rått av at Marianne hadde fortalt hva hun hadde uttalt i det ene intervjuet hun nylig ga til bladet Kapital: «Det finnes en del mannfolk av den eldre garde som sier de jobber døgnet rundt - og da lurer jeg på om de har litt tungt for det.«
— Det er Marianne tatt på kornet; alltid en treffsikker, humoristisk kommentar, sier søster Eva Marie.
Det er for øvrig bare kvinnelige forfattere til de tre siste bøkene Marianne har lest.
Børs og katedral
— Det går en slags rød tråd gjennom det jeg har gjort, som jeg kaller «å finne balansen mellom børs og katedral». Det betyr at jeg ikke bare bruker tid på ting som gjelder meg selv, men også på ting som er samfunnsgagnlig, sier hun, og sikter til oppgaver i Norad, Flyktninghelpen, i Litteraturhuset i Oslo, i søsterbedriften til Agderforskning i Stavanger, IRIS, i Sjømatrådet og nå i Kilden.
— Jeg ville kanskje gjort enda mer av ting innenfor det humanitære, for det er der jeg kan gjøre en forskjell, sier hun.
Det er denne holdningen Erling Kagge sikter til når han kaller henne sjenerøs — at Marianne engasjerer seg i ting som ikke er næringsnyttig, og som det ikke er mye å tjene på. Hva hun får som styreleder for Kilden, aner hun ikke, men for henne er det ikke poenget. For Marianne er dette «katedral»-arbeid. Hun vil bidra og gi.Men på sitt første styremøte mottar hun også. Hun blir dypt beveget av tonene fra Sound of Music som strømmer fra øvingsrommet vegg i vegg, og forteller at datteren hennes en gang hadde en rolle i stykket. Hun kjørte og hentet datteren hundrevis av ganger, satt i bilen og ventet, eller lyttet stolt til barnesangen.
Klaustrofobi
I pausen på styremøtet på Kilden strener alle mot heisen. Marianne tar trappa. Hun er livredd for heiser og tuneller. Svetter ved tanken. Opp igjen får hun med seg hele styret på slep de fem etasjene i heftig tempo. For om Marianne ikke driver konkurranseidrett, er hun veltrent. Går på ski, løper, trener styrke, yoga og pilates. Hun synes det er viktig å holde seg i form når en sitter så mye.
— Det sies at det er unødvendig mange ledere på Kilden?
— Sånn er det ofte, og for å få mest mulig ut av pengene, må en spørre seg: «Hvem er vi til for?» Det er lett å gå seg vill fordi man tenker mer på arbeidsplassene.
Marianne Johnsen
— Kilden prioriterer i dag å sette opp en musikal hvert år framfor å bruke pengene på nyskapende teater. Er det riktig strategi?
— Det er slike spørsmål vi må ta opp i styret. Som styreleder ønsker jeg å ha en hånd på rattet når vi skal legge løpet framover. Mitt anliggende er å bruke tid på alt som ikke fungerer så bra, på dilemmaer, utfordringer og vanskelige diskusjoner. Enden er at noen blir glade og andre sure. Jeg tror vi i Kilden må «bredde oss» litt mer, og ikke i så stor grad være til for bare Kristiansand og omegn. Og vi må jobbe mer med muligheten for å nå befolkningen digitalt, sier hun.
Marianne er begeistret for planene for Kildens nabo, Siloen.
— Det er superspennende! Da kan det bli et gedigent kraftsentrum av dimensjoner her! Jeg tenker alltid positivt om konkurranse. For Kilden vil det å være proaktiv i en sånn situasjon tilføre en hel masse. Dette er fabelaktig, stråler Kildens styreleder.
For å få mest mulig ut av pengene, må en spørre seg: «Hvem er vi til for?» Det er lett å gå seg vill fordi man tenker mer på arbeidsplassene.
- Dette gleder jeg meg til