UTØVERBLOGG: 25.-26. februar ble det arrangert verdensmesterskap i innendørs roing. Mesterskapet skulle opprinnelig vært holdt i Tyskland, men på grunn av covid-19 ble det en online-konkurranse også i år. For å delta i mesterskapet måtte man kvalifisere seg, og det var kun tre plasser til hver verdensdel i hvert løp. Min lagkamerat fra Gym 36 i Grimstad, Leif Gunleifsen, kvalifiserte seg på 2000 meter i klassen 50-54 år, og jeg på 500 meter og 2000 meter i klassen 40-49 år. Dessverre måtte Leif melde avbud grunnet koronasmitte like før VM. Veldig synd, ettersom han hadde trent knallbra og var en medaljekandidat.
Fredag var det klart for 500 meter for meg, og i timene før løpet var nervene i høyspenn. Jeg har ikke så mye erfaring med så korte distanser i konkurranse, og jeg er vel heller ikke en typisk sprinter. Jeg lå som nummer fire og og fem gjennom hele løpet, og på de siste meterne hadde jeg krefter igjen til noen harde drag. Til min store overraskelse rykket jeg opp til delt 3. plass. Det ble ny personlig rekord for meg med tiden 1.33,8 minutt, og jubelen sto i taket. Jeg var utrolig stolt, bronse i VM er kult! Men den store feiringen måtte utsettes, for det viktigste var å komme seg hjem, spise riktig og nok, og slappe av for å mobilisere krefter til det virkelig store løpet dagen etter, 2000 meter.
Mye nerver
Selv om fredagens 500 meter hadde gitt meg selvtillit, var det mye nerver, og timene mot løpet lørdagen gikk sakte. Jeg hadde fått noen kloke ord på veien om å la nervøsiteten hjelpe meg til å mobilisere krefter, hvis jeg lar den være en venn, og ikke en fiende. Det handler om å mobilisere det man har, både fysisk og psykisk. Jeg hadde beste tid av alle i kvalifiseringen, og dette satt nok litt ekstra press på meg og gjorde meg ekstra nervøs. Lokalet ble fylt opp med venner og familie, og jeg prøvde å nyte det samtidig som jeg gikk lenger og lenger inn i konkurransebobla og fokuserte på det jeg skulle.
Endelig var løpet i gang, og jeg gikk hardt ut fra start og tok ledelsen. På det meste ledet jeg med 16-18 meter, og mine venner rundt meg ga meg hele tida informasjon om de andre roernes fart og hvor mange meter de var bak meg. Dette var veldig nyttig, men starten hadde kostet, og etter 1000 meter tok Sally Lancaster fra England mer og mer innpå. Teknikken min var til tider helt elendig, kommentatorene synes det så ut som at jeg holdt på å dø, og var overrasket over at jeg klarte å ro så raskt med slik fremgangsmåte.
Da det var rundt 500 meter igjen, var Sally bare fem meter bak meg, og da fryktet jeg virkelig at nå ryker denne seieren. Men heldigvis hadde jeg litt mer krefter igjen, økte tempoet de siste 200 meterne og kom i mål 21 meter og 4,8 sekunder foran sølvvinner Sally, på tida 6.58,7 minutter. Det var til stor jubel og masse latter og tårer at jeg kunne komme meg av romaskinen og flate ut på golvet. Så utrolig sliten, stolt og takknemlig for at jeg fra da kunne kalle meg en verdensmester!
Se video her, filmet av Martin Haugen, Grimstad Adressetidende:
Krevende dopingkontroll
Jeg hadde en gull-topp i bagen, bare sånn i tilfelle det skulle bli seier. Og jeg fikk skiftet i en fart før det digitale seiersintervjuet med World Rowing. Idet jeg begynte å få igjen pusten, kom det to ukjente inn på Gym36, og spurte etter Lene Beisland. Jeg tenkte at det kanskje var en journalist, men det var to stykker fra Antidoping, på oppdrag fra World Rowing Federation. Så da var det om å gjøre å få tisset litt i en kopp. Man skulle jo tro at det var enkelt, men med kroppen full av adrenalin og etter flere toalettbesøk på grunn av nervøsitet før løpet, var ikke dette så lett. Det skulle ta fire store flasker vann, flere kopper med kaffe og to timers innsats før koppen var fylt med én fattig desiliter. De to kontrollørene tok det med fatning, og kunne fortelle at de en gang hadde måttet vente i seks timer.
Jeg synes det er veldig bra at det blir tatt prøver av utøvere, og de sa at jeg ble plukket ut fordi jeg har forbedret tida på 2000 meter med 15 sekunder fra i fjor. Men den framgangen skyldes treningene våre og samholdet i ro-gruppa. For ett år siden satte jeg et mål, innen desember 2021 så skal jeg ha tid under sju minutter på 2000 meter. Jeg tok konsekvensene av det målet, og gjennomførte alle de øktene jeg hadde planlagt med trening minst fire dager i uka. Det var kun én dag i fjor sommer jeg skulket. Da var jeg værfast i sola på en holme i skjærgården i Grimstad.
Fabelaktig treningsmiljø
Treningene i ro-gruppa vår er knallharde økter, blandet med stor omsorg for hverandre, latter og treningsglede. Roingen en lagidrett for meg og de andre, og jeg deler denne gullmedaljen med de fine gjengen jeg er en del av!
Nå setter vi nye mål, og neste mesterskap er Open Nordic Championship i slutten av mars. Vi går også for VM neste år, og håper da at vi får reise til Toronto i Canada slik at vi kan være på samme sted og konkurrere. Det blir med en skikkelig revansjelysten Leif Gunleifsen og jeg må jo prøve å forsvare årets verdensmestertittel.
Jublet etter svettefest i ro-VM