"Det var helt vanvittig! Vi gråt av glede på gaten, klemte hverandre. Vi drakk ganske mye vin. Folk var helt fra seg av glede. Vi gikk og kysset foran en politibil for å teste om det var sant. Vi ble ikke arrestert eller bøtelagt. Endelig kunne også vi få være fri". Sitatet er fra mormors fetter som var fra Arendal og var homofil.

Debattinnlegget ble først publisert hos Dagbladet.

Dette er ikke Ankara eller Riga

Det virket før ganske fjernt, men fikk ny mening etter å ha lest om menneskene som i går kappet ned homoflaggene på Lundsbrua i Kristiansand og hang opp bannere langs motorveien med oppfordring om å knuse homolobbyen.

Dette er ikke Ankara eller Riga. Det skjedde i Kristiansand!

Les sakene:

Knytteneve

Nyheten ble en knyteneve i magen på en generasjon homofile sørlendinger som lenge trodde dette gikk riktig vei. Nok en gang er mange redde for å være den de er. Nå er det ikke politiet man frykter, men små hatefulle grupper av høyreekstreme på Sørlandet.

Kjære sørlandsvenner. Etter hva som skjedde i Orlando og mange år med kamp for like rettigheter og vern fra hat og vold må vi nå løfte i lag.

Tiden er inne for å avlive mytene om sørlendinger som intolerante mennesker som krysser gaten i stedet for å snakke med deg om du har vært ute for noe. Sett peanøddene på benken, CBen i kjøleskapbet, reise deg fra stresslessen og ta på tøflane. Til lørdag er det parade i Kristiansand sentrum klokken 14. Sjeldent før har en parade vært viktigere. Nå har vi sjansen til å vise at vi tørr. At varmen og snillheten vi er kjent for også gjelder homofile.

Homofil i Arendal

Jeg har hatt verdens beste oppvekst som homofil i Arendal. Venner som forsvarte, støttet og ikke ristet på skuldrene over det. Det drøyeste var kanskje de få bekjente som sa det var greit så lenge jeg ikke prøvde meg på dem.

Tenk deg om du måtte gjemme deg på byen fra en voldelig guttegjeng som ville banke deg for hvem du forelsket deg i?

Min historie deles av mange og stadig flere, men fortsatt er Sørlandet langt bak på statistikken om homofiles levekår. Hatefulle mennesker som Arne Myrdal, den konservative kristendommen, de som hater Hareide for å ha gått i parade og alle som står og ser på mobbingen har et ansvar for hvorfor ting er som det er.

Tenk deg om du måtte gjemme deg på byen fra en voldelig guttegjeng som ville banke deg for hvem du forelsket deg i? Tenk det når du kom hjem forslått og blå måtte lyve til foreldrene som ikke visste du var homofil for hvorfor du ble slått? Jeg kjenner flere.

Tenk om du skulle gå i tog i sentrum med regnbueflagg for å vise at det ikke er noe å være redd for, så henger hatgrupper opp skilt og kapper av flagg og kaller det griseri. Hva gjør vi når sånt skjer? Sitter og ser på?

Nå må det stoppe. Det som er gjort galt før er å vise taushet. Det hjelper ikke med sympatiske blikk fra lang avstand. Nå må vi aktivt vise at vi bryr oss, vise at sørlendinger tørr.

Les også:

Møt opp!

En god begynnelse er å dra til Torvet på lørdag og vise at man er skikkelige folk som ikke gir høyreekstremt pøbelpakk rett til å gå etter våre homofile sørlandske venner eller rett til å definere Sørlandet som hatets landsdel. Fortsettelsen er å snakke om det til vår egen familie, våre venner og kollegaer.

Sørlandet er en idyll med et arr. Bak blondegardiner og hvitmalte stakittgjerder og lyden av snekker på havet ligger det en stilltiende passivitet når man møter hets og hat. Tidspunktet for aktiv handling og motstand mot hatet er nå.