Sophie Elise Isachsen begynte å blogge i en alder av 16 år.På få år har hun gått fra å være en outsider som ikke passet helt inn på skolen, til å bli kåret til Norges mektigste mediekvinne av medier24.com. Begrunnelsen er at hun er en viktig «influencer». Man kan stille spørsmål ved om en 21 år gammel rosablogger virkelig har så mye makt. Likevel sier det noe om en utvikling den tradisjonelle mediebransjen ikke følger med på. Denne uka valgte Karpe Diem å slippe sin nye musikkvideo på siden hennes. Chirag Patel sier at han nekter å bli «en gammel mann som overser henne som en person med ekstrem påvirkningskraft blant unge mennesker».

Hvordan ble Sophie Elise så viktig i norsk offentlighet?

Tjener millioner

Sophie Elise har bygd seg opp på et image av en virkelighetens barbiedukke som skriver om mote og silikonpupper, ispedd dristige poseringer i undertøy. Nå har hun rundt 80.000 daglige lesere og millioninntekt. For hvite menn som pusher 50 må det være hardt å innrømme at de har ganske mye å lære av den pene barbiedukka.

Allerede som tenåring kunne Sophie Elise leve av å skrive om seg selv. Hun har helt bevisst brukt sosiale medier for å bygge seg opp fra et pikerom i Harstad. Å jo, hun har fått drahjelp fra kjendisspaltene, spesielt etter at Radioresepsjonen presterte å omtale henne som en «knulledukke». Men det er ikke den avislesende voksengenerasjonen som utgjør lesermassen til Sophie Elise. Det er unge jenter som lever sine liv på sosiale medier, langt unna medienes definisjonsmakt.

Sophie Elise har lyktes med noe få tradisjonelle medier har klart. Hun lokker tusenvis av unge lesere til sin plattform. Hun trenger ikke de tradisjonelle mediene. Og hun trengerhvert fall ikke å følge de gamle spillereglene. Sophie Elise lager sine egne regler i sitt eget Barbiespill. Og hun spiller det godt.

Flere stunts

Emilie Blichfeldt og Georg Blichfeldt påpeker i en kronikk i Aftenposten at Sophie Elisehar en tendens til å ytre seg gjennom stunt i offentligheten eller gjennom monolog på egen blogg.

Hun har gått til kamp mot palmeolje i Freias påskeegg, og engasjert seg for Norsk Folkehjelp, mot betaling. Hun har skrevet om flyktninger og fremmedfrykt. Hun har vist puppen på Vixen Blog Awards for å ta tilbake makten over egen kropp.

Noen hyller det som et oppriktig engasjement. Andre mener det er pr-stunt. Det som uansett er klart, er at Sophie Elise lager sine egne spilleregler. Hun ytrer seg uten å ta hensyn til hvordan mediene ønsker at debatten skal føres.

Når kritikken kommer, er hun tilbakeholden med å kommentere. Ta Gunnar Tjomlids pågående blogging om Sophie Elise som reklamerer for sminkeprodukter med den samme palmeoljen som hun gikk til kamp mot som eksempel. Eller da det ble slått opp at hun reklamerer for Botox på bloggen sin. Dette er legitime, kritiske spørsmål, men Sophie Elise vil ikke følge de samme spillereglene som andre offentlige personer må følge når de gjør noe som oppfattes som kritikkverdig.

Bloggeren er tilbakeholden med å kommentere kritikk i avisene, men kommenterer gjerne utspill på egen blogg i etterkant. Og får all trafikken selv. Hun står fritt til å fortelle sin sannhet, uten plagsomme oppfølgingsspørsmål, eller en tredjepart som redigerer svarene hennes. Det er ganske genialt, sånn forretningsmessig. Og fryktelig irriterende for de tradisjonelle mediene som er vant til at samfunnsdebattanter mer enn gjerne stiller til intervju og kommenterer løpende nye utviklinger.

Hun er også et irritasjonsmoment fordi hun er så vanskelig å sette i bås. Mens de klassiske rosabloggene nesten utelukkende handler om klær, sminke og trening, skriver Sophie Elise også om seg selv og samfunnskritiske temaer. Så kan man som et apropos spørre hva som kunne skjedd dersom flere bloggere brukte makten sin til å mene noe mer enn hva dagens antrekk skal være.

Markedsføring

Mediene påstår at Sophie Elises samfunnsengasjement er nytt. Selv mener hun at hun alltid har vært slik. Det er kanskje bare ikke noen som har oppdaget det før. Det har blitt stilt spørsmål rundt sannhetsgehalten i disse innleggene, og om det bare er pr-stunt. I et innlegg fra 2014 skriver Sophie Elise selv om hvordan hun markedsfører seg selv gjennom slike innlegg.

«Alt med blogg handler om image — mitt image er at jeg er provoserende, man vet aldri hva man får, jeg kjører den barbie-looken og en gang i blant må jeg «vinne folk» tilbake igjen med innlegg om dyrevern, at jeg har vært deprimert, blitt mobba osv. Det er slik denne bloggverden fungerer om man har lyst til å holde det gående.«

Aha - der vi henne, kan man tenke. Men hvilken kjendis er det ikke som gjør akkurat det samme - i Se og Hør? Når man snart er aktuell i en film, tv-serie eller forestilling kan det passe påfallende godt å snakke ut om «den vanskelige tiden» eller å fortelle om sitt hemmelige samfunnsengasjement. Men Sophie Elise trenger ikke Se & Hør for å nå ut til tusenvis av lesere. De kommer til henne. Og selvfølgelig vil hun holde på både lesere og annonseinntekter. Likevel ser innleggene hennes ut til å treffe en nerve. Når Sophie Elise treffer sine lesere med ærlige historier fra sitt eget liv, lytter de til henne når hun skriver om samfunnet også.

I et innlegg i Dagbladet beskriver Ingrid Langbo hvorfor Sophie Elise er et godt forbilde for unge kvinner. Hun viser at man både kan være opptatt av sminke OG mene noe om samfunnet, og hun får ros for å være et irritasjonsmoment for de gretne, gamle gubbene som styrer samfunnsdebatten. «Du kan tro de irriterer seg når de har brukt hele sitt liv på å sitte bak tastaturet og skrive kronikker og så er det er du som sitter på Lindmo og snakker om fremmedfrykt!«

Det er en treffende beskrivelse. Vi trenger et meningsmangfold. Og vi trenger stemmer som Sophie Elise.

Man kan ikke annet enn å hylle forretningsteften og skamløsheten. Men som kvinne og journalist er det svært vanskelig å godta skjønnhetstyranniet hun representerer.